Slangens år!

Kjære Venner,

Etter hvert – når bare kineserne får surret seg til å feire sitt nyttår en gang tidlig  i februar – så vil det vise seg at 2013 er slangens år.

visdom og sjarm?

Og selv om noen kanskje rynker litt på nesen av dette eksotiske  og ganske unorske dyret, så kan jeg fortelle at det egentlig er helt storartede nyheter, ettersom slangen er en skapning som kjennetegnes av visdom og sjarm samtidig som den sies å være både romantisk og en dyp tenker. Råsterk på intuisjon. Her snakker vi åpenbart ikke om en bygdetulling av en norsk hoggorm. Kinesisk slange, må vite..

Uansett, 2013 skal altså være slangens år. En eller annen kvakksalver, fortrinnsvis kinesisk, har laget et horoskop, og kan fortelle oss at det nye året blir svært avhengig av det foregående, nemlig dragens år. Hvis alt var brukelig greit i 2012, så vil 2013 antageligvis fortsette i det samme sporet. Dette er åpenbart gode nyheter. For noen.

2013 – slangens år – er tiden for ettertanke og filosofiske betraktninger, og mange av de største filosofer og revolusjonære vil være født i dette året. Det vil vise seg.. Her på Facebook vil jeg anta at vi fortsetter med det intetsigende og selvforherligende røret.

Jeg er både forvirret og litt usikker på hva dette egentlig betyr for deg og meg. Men så er jeg da heller ikke kineser. Men så mange kinesere kan jo umulig ta feil, tenker jeg.

Samme hvilket dyr du måtte foretrekke, så håper jeg at du får et fremragende og strålende flott 2013.

God feiring! Dont hold back..

T

2013 - Alt kan skje

(En øvelse i ydmykhet og håp.)

Kjære Venner,

Javel, så er 2012 snart historie. Det er mulig at det ikke ble all verden, men vi får nå allikevel gjøre opp status og manne oss opp til 2013. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har i grunnen ingen andre forsetter enn å gjøre et helhjertet forsøk på å overleve. Jeg har planer om å møte livet med ydmykhet og håp.

Chagall - Livet

Stusselig ambisjon, synes du kanskje. Og jeg er ikke uenig med deg.  Men jeg har erfart at livet er en voldsomt skjør affære. Alt kan skje på et øyeblikk, verden slik du kjenner den kan  snus opp ned fra en dag til en annen. Uten at det er noe du kan gjøre med det. Her og nå er kanskje viktigere enn fagre og detaljerte framtidsplaner.

Noe pessimistisk? Mulig det, og sikkert helt uspiselig for alle dem som har en romantisk forestilling om at det finnes rettferdighet i verden og at alle får som fortjent. Jeg tror ikke noe særlig på det. Dette er ikke et sosialdemokratisk, politisk korrekt spill. Det er livet vi snakker om, og du har bare å ta imot det du blir servert. Her og nå!  Det utstedes ingen tilgodelapp på noen ting som helst.

Alt kan skje.

Noen kan bli meid ned av et polsk vogntog på sommerdekk mens de venter på bussen i snøværet. Jobb og karriere kan bli lagt i grus over natten, eller den kan blomstre voldsomt opp. Du kan plutselig finne ditt livs kjærlighet, eller du kan i brøkdelen av et sekund innse at det du trodde på er over. En ondskapsfull sykdom eller ulykke kan ta fra deg alt det du er glad i, og jeg orker nesten ikke tenke på alt det som kan hende dem jeg bryr meg om.

Alt kan skje på et øyeblikk.

Og ser man det slik, så blir det kanskje litt puslete å fokusere knallhardt på bitte små nyttårsforsetter. Eller hva? Slanke seg 7 kilo, bli bedre på å kildesortere, pusse opp kjøkkenet eller jogge 2 ganger i uken? Hmm..

Gitt at alt kan skje, så er det kanskje på tide å bestemme seg for å sette pris på  det livet man har. Sitter man på den grønne gren eller har seilene fulle av medvind, så er det kanskje dags for å mønstre litt ydmykhet.  Takke litt mer, være litt mer inkluderende og raus, nyte og sette pris på alt og alle?  Den gamle rådet meg alltid til å være raus og god med de menneskene jeg ville møte på mine oppturer i livet. Du kommer til å treffe dem igjen når det går nedover, sa den gamle. Dette er en øvelse i ydmykhet. Jeg vet at det ikke er enkelt, men i 2013 har jeg tenkt å jobbe litt med det. Alt kan skje på et øyeblikk. Det er en historie bak det meste.

Nå er ikke min gren så grønn at det er noe å mase om, og i den grad det blåser, så er det veldig ofte snakk om motvind.  I 2013 vil jeg ha mye håp. Tro på at ting kan og vil snu.

Paulo Coelho er full av vakre ord, og han sier det på denne måten:

 “Slik Livet gir oss hver dag,

gir det oss et øyeblikk

da det er mulig å endre alt som gjør oss ulykkelige.

Hver dag forsøker vi

å late som om vi ikke merker dette øyeblikket

- som om det ikke eksisterer,

som om dagen i dag er den samme som dagen i går,

og vil være den samme i morgen.

Men den som virkelig legger merke til dagen i dag, vil oppdage det magiske øyeblikket.

Det kan ligge skjult i det øyeblikket

vi stikker nøkkelen i låsen om morgenen,

i den stille stunden etter middagen,

i de tusen og èn tingene

som fortoner seg like for oss.

Dette øyeblikket finnes

- et øyeblikk da stjernenes samlede kraft

strømmer ned til oss og lar oss utføre mirakler.”

Det å finne disse øyeblikkene der miraklene er mulig, det er en øvelse i håp. Og det er heller ikke enkelt.

Så, i 2013 skal jeg være ydmyk og lære meg å sette pris på det jeg har, samtidig som jeg skal være full av håp og åpen for  mulighetene i livet. Alt kan skje på et øyeblikk.

Hva har du tenkt deg?

Jeg ønsker deg det beste for 2013.

T

Ave Maria

(Mora di!)

Kjære Venner,

Det er på mandag! Det er praktisk talt jul, og jeg håper at du er klar. Det som ikke er bakt, vasket og handlet inn nå, det får være som det er. Nå gjelder det å koble litt av, roe seg ned et hakk eller to, og konsentrere seg litt om de store og gode juleøyeblikkene.

Juleøyeblikk.  Alt det som gjør oss varme og glade på julaften. Det kan jo være nær sagt hva som helst. Donald på TV, Tre nøtter til Askepott, en tur i kirken, lukten av grantre, forventningsfulle og masete unger. Gryter med dampende julemat. Jeg vet ikke hva det er som ”gjør det ” for deg, men jeg er temmelig sikker på at du har dine øyeblikk, ritualer og følelser som ER jul. Dette er ikke statisk – drømmen om jul forandrer  seg eller utvikler seg med oss. Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor det er som det er,  men man kan jo prøve..

Da er det jul..

Jeg er ikke gå-i-kirken-på -julaften-typen. Det har du kanskje allerede fornemmet.  Jeg er mer Sølvguttene-synger-julen-inn.  Jeg er den som gjerne kan passe på at pinnekjøttkjelen ikke koker tørr, sørger for at røkelsen gjør sitt og prøvesmaker vinen på forsvarlig og grundig vis. Det er ikke noe åndelig opphøyet over dette, men jeg får  - på min egen måte – litt tid til å føle på det som jeg synes er viktig. 

Julaften. Stemningen er så ladet og fortettet av nasjonalromantikk og tradisjonelle julesanger at det nesten ikke er til å holde ut. Sølvguttene jobber seg igjennom hele repertoaret av juleslagere. Høytidsstund med ”Du grønne, glitrende” og  ”Deilig er jorden”.  Beinharde nøtter knekkes og myk marsipan prøvesmakes. Så kommer ”Ave Maria”, og det er så vakkert at selv Clint Eastwood blir inderlig rørt langt inn i den råtøffe sjelen sin. Jeg går – emosjonelt sett – i knestående, og det er langt fra uvanlig at jeg gråter som et barn. Det var da voldsomt, sier du kanskje, og lurer på hvorfor jeg tar så på vei.

Ave Maria er nydelig musikk.  Laget av østerrikeren Franz Schubert  tidlig på 1800-tallet, og i seg selv en helt adekvat forklaring på hvorfor man kan bli grepet av sterke følelser. Teksten er på latin – vakkert og rimelig uforståelig for de aller fleste av oss.

Men det handler om jomfru Maria, og på norsk blir det noe slik som:

Hill deg, Maria, full av nåde,

Herren er med deg,

Velsignet er du blant kvinner,

Og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.

Hellige Maria, Guds mor,

Be for oss syndere,

Nå og i vår dødstime.

Amen

For katolikker er jomfru Maria den mest framtredende av alle helgener, og Ave Maria er kjent som rosenkransbønnen eller ”Engelens hilsen”. Tradisjonelt  bes den 3 ganger om dagen, og det ringes tre enkle slag med kirkeklokkene. De fire første linjene i bønnen er engelen Gabriels hilsen til jomfru Maria, den gang han kom med de noe overraskende nyhetene om fantom-graviditeten. Starten på det store og evigvarende juleprosjektet?

I de fire siste linjene ber katolikkene Jomfru Maria om å gå i forbønn for dem. De ber altså ikke til henne som om hun var en gud, men fordi de ser på henne som Guds mor, mor til alle. Hun er det ultimate medfølende mennesket.

Og dette er noe jeg kan forstå. Jeg sliter  med konseptet Gud og begrepet hellig ånd, men det er liketil og greit å skjønne at noen ber mor om hjelp, trøst eller råd. Uansett hvor stor eller liten saken er – om det er fundamentale problemer eller mer hverdagslig ”bitch & moan” – så kan man alltid snakke med mamma! Man kommer jo ikke trekkende til Gud med hverdagslige bagateller og slikt, men mor lytter til alt.  Og, underforstått – mor vet hvordan hun på best mulig måte skal presentere saken for ”far”. Dette er jo til forveksling likt det samspillet man kan registrere i mange hjem..

Jomfru Maria er godhet, trygghet, omtanke og varme. Kjærlighet. Så fint det må være  å kunne gå til henne når livet blir vanskelig og urettferdig.

Kanskje det er derfor jeg blir litt revet med – det er jul, og Sølvguttene synger sårt og vakkert om denne mammaen som er alt det gode julen står for.  Jomfru Maria, mor til alle.

Vel, nok er nok.

Maria og Josef skal rigge seg til i stallen, Clint og jeg får komme oss tilbake til grytene, og du får fortsette med dine julegreier..

Jeg ønsker deg en god jul!

T

Tro, håp og kanskje litt kjærlighet?

(Et spørsmål i baren.)

Kjære Venner,

Roar og jeg pleide å være kolleger. Han var en meget seriøs og dyktig mann, en selger som behandlet sine kunder med klokskap og respekt. Rolig og sympatisk. Godt likt av de aller fleste.  Jeg visste at Roar var meget aktiv i kirken. Han var en personlig kristen og  en del av en eller annen menighet eller sekt. Han snakket fint lite om dette, og gjorde det aldri til et tema når vi var samlet.

Hva tror du?

Etter en lang dag med salgstrening og interne møter var det middag og sosialt lag. Det er alltid mange som går ut hardt, og dermed må bryte tidlig. Roar og jeg ble stående i baren. Gin og tonic, rolig prat om alt og intet. Litt godlynt sladder. Kanskje litt  flørting med damene.

Jeg vet ikke hva han tenkte på, og hvorfor  han plutselig fikk det for seg at han måtte spørre. Kanskje følte han en slags fortrolighet til meg denne kvelden, en trygghet for at vi kunne snakke sammen om de virkelig viktige tingene.

           –     Torkill, tror du?

Vi er i Oslo på Bristol Hotel. Det er ganske sent på kvelden, baren er i ferd med å gå i dvale og min femte nightcup balanserer på bardisken. Hva er nå det for et spørsmål å stille på tampen av kvelden? Tankene virrer omkring, hun søte fra markedsavdelingen prøver å få øyekontakt,  og Roar ser ut som om han venter på et svar. Men er dette riktig tidspunkt for brutal og naken ærlighet?

Å tro er å mene noe. Og man skal, slik jeg ser det, ha et grunnlag for å gjøre seg opp en mening. Så langt kan jeg ikke si at jeg har fått noen gode og tungtveiende grunner  til å tro på verken høyere makter eller det opphøyde gode i menneskene.  Skulle gjerne hatt en urokkelig tro, og jeg  synes at det er flott med mennesker som klarer å mobilisere en slik overbevisning. Noen ganger lurer jeg på om de vet noe som har gått meg hus forbi, mens jeg andre ganger synes  at de virker naive og godtroende. Men gløden og intensiteten deres er fantastisk. Alle de som tror på noe..

        –      Nei, Roar. Jeg tror ikke.

Roar synker litt sammen og blir stille.  Han verken belærer eller fordømmer, men virker nesten litt lei på mine vegne.

En liten pause. Ikke-pinlig stillhet.

            –  Men, du,

             – Ja?

            –  Jeg håper.

Håpet er et ønske. Et sterkt ønske. Trenger ingen grunn eller forklaring. Og selv om den rasjonelle og tenkende delen av meg slikter litt med de tro-greiene, så er det til dels sterke følelser i sving når jeg håper. Jeg ønsker ar det er slik at alle menneskene i bunn og grunn er gode, og at det finnes en høyere makt som passer på oss og har regien over jord og liv. Dette håper jeg på. Det ville ha vært utrolig fint.

Barmannen gir opp og stenger butikken, jeg ønsker Roar en god jul, sier god natt til kjente og får en klem av henne.

Jeg er ingen hyppig gjest i kirken, men av en eller annen grunn liker jeg å høre presten fortelle om tro, håp og kjærlighet. Og, jeg blir inderlig rørt når han – for det er jo som regel en han – fastslår at ”størst av alt er kjærligheten”.  Det gir meg en fantastisk god følelse!

Legenden om de tre hellige jomfruene Tro, Håp og Kjærlighet handler om tre unge jenter på henholdsvis tolv, ti og ni år. (deres latinske navn var Fides, Spes og Caritas). Sammen med sin mor, skal de ha lidd martyrdøden i Roma rundt år 125 under keiser Hadrian.

Først ble Fides pisket og deretter ble det helt kokende tjære over henne, og da hun var like uskadd, ble hun halshogd. Hennes to yngre søstre ble lagt i en ovn, men også de kom uskadd fra behandlingen og ble deretter halshogd. De ble gravlagt ved Via Aurelia i Roma. Deres mor, Sofia (latinsk for visdom), døde tre dager senere mens hun ba ved døtrenes grav.

Denne  særdeles triste historien er høyst sannsynlig en oppdiktet myte, men henvisninger til navnene finner man i flere  katakomber, martyrgraver og kirker. I Roma, Salzburg og Køln, bare for å nevne noen steder.

Uansett – jeg liker at folk forteller meg om tro, håp og kjærlighet. Vi trenger alle tre. Kan umulig få nok av det. Og forhåpentligvis er det også slik at kjærligheten er størst av alt..

Hva tror du? Jeg vet ikke. Håper det.

Med ønske om en god helg

T

Sol og varme - fra minneboken!

(Road Trip med Elgen..)

Kjære Venner,

Veldig mørkt og veldig kaldt. Nå er vi der. Det er definitivt den delen året der vi må tære på de reservene vi har. Nå gjelder det å hente fram alt det som kan minne oss på at solen vil komme tilbake og at vi vil bli varm igjen. Jeg er temmelig sikker på at du har dine egne minner å varme deg på, men siden det nå engang er slik at vi nærmer oss jul, og i julen skal vi jo både dele og være litt rause, så vil jeg tilby deg et av mine minner.  Det er et varmt og godt minne, av den typen jeg henter fram når mørket er litt for stort.

Sol og varme. Anyone?

Pilegrimsferd!

Elgen og jeg har vært på tur. Det er kanskje ikke helt presist å kalle det for en pilegrimsferd. Det er jo en reise man foretar av åndelige årsaker, en reise der veien til målet står i fokus.  Det skal gjerne være langt, slitsomt og litt utfordrende. Man skal ha rikelig med tid til å fundere over både det ene og det andre. Muslimene er store på pilegrimsferder, så også hinduister og noen katolikker. I Spania har pilegrimer valfartet til Santiago del Compostela – de har gått i ukesvis langs støvete veier nordvest i Spania, noen startet i Frankrike.

Elgen og jeg er ikke helt sikker på hva vi ser etter, både målet og veien er uavklart.  Og vi går ikke. Elgen liker det ikke, og jeg er relativt ubrukelig på akkurat det området. Så vi leide bil, en Fiat Panda (litt askese og ubehag skal en pilegrimsferd tross alt innebære), og dro ut for å lete etter noe vi ikke helt visste hva var.

Det ble litt av en road trip. Vi så frodige La Manga, Cartagena med sine festningsverk, og vi beundret den opplyste nattehimmelen over Murcia. Appelsintrær og gårder langs veien, nybygg i La Marina og fantastisk trange smågater i Calpe. Og vi så uendelig mange småsteder med underlige navn som ikke lar seg gjøre å verken uttale eller huske.  Vi så Benidorm i fugleperspektiv fra verdens høyeste klippe og slitne gater i Torrevieja.

Vi brukte lang tid, og tiden gikk svært sakte. Og når tiden beveger seg så forsiktig fremover, da er det godt å sitte i en liten Panda med kameraten sin. Elgen og jeg, med tid til å prate om alt og ingenting, tid til å tenke eller være stille. Tid til å være sammen. Det var kanskje ikke så ulikt en pilegrimsferd allikevel.

Det er rart med det, men du kan farte lenge omkring uten å vite hva du leter etter. Men plutselig forstår du at du har funnet det.

Vi fant det på strandpromenaden i Torrevieja.  En litt kjølig dag, av den typen der du egentlig ikke orker å sitte ute, men med en sol som når deg og gjør det mulig. Vi var to pilegrimer som kom fra mørket og kulden. Og akkurat der og da, på den litt elegante fortausrestauranten La Mulle, så varmet solen og livet smilte. Du vet når du har funnet fram.

Elgen og jeg hadde funnet en plass i solen, og livet var fantastisk lett å leve. Og mens man sitter der og langsomt tiner opp, så smyger stilige kelnere seg rundt bordene. Kledd i lange svarte forkle og hvite skjorter. Mørke, vennlige og totalt inkompetente  når det gjelder å gjøre seg forstått på engelsk. Men det spiller ingen rolle. Livet er på vår side, og vi får alt det vi vil ha. En duggfrisk Chardonnay. Litt nystekt brød. Solen skinner, tiden går sakte og vi har ingen problemer. Kelneren - vår mann, - minner om en krysning av Julio Iglesias og en pingvin. Snakker fremdeles ikke et ord engelsk.

Men han tryller fram de deiligste argentinske indrefileter, tett fulgt av god rødvin fra det samme landet.  En Trapiche. Vi spiser, prater, ser på livet og døser i solen. Sitter der som to solvarme dyr.

Du – Morten! Er du lykkelig? Elgen snur sakte på hodet. Han studerer meg bestemt over brilleglassene. Gir meg ”hva er det for noe med deg nå da-blikket”. Overrasket og stille.  Han tenker.

Jeg har lenge hatt lyst til å stille noen akkurat det spørsmålet. Bare for å se hvordan de reagerer. Det er en type spørsmål som vil kunne føre til flakkende blikk og snedige verbale unnamanøvre.  Men Elgen sier ingen ting. Han tenker fortsatt. Og hva skal man egentlig si til slikt?

Det hender at jeg tenker litt på det – mens jeg sitter i bilen eller lager mat til ungene – hva skal til for å bli lykkelig? Det er lettvint å tro at lykke er å få mer av det vi ønsker oss. Mer penger, mer suksess, mer fritid, større leilighet, bedre bil. Men slike goder gjør oss ikke nødvendigvis lykkelige.  Det blir et jag etter stadig mer. Den romerske filosofen Seneca sa noe klokt om dette – ”Hvis du ikke er fornøyd med det du har, så ville ikke hele verden om du eide den, kunne gjøre deg lykkelig.” Det kan være at lykke er en måte å møte livet på, vår innstilling til oss selv og til det som skjer oss. Kanskje befinner lykken seg der du er akkurat nå?

Så kanskje vi går rundt og er lykkelige uten å være klar over det selv?  Min mor pleide å si noe slikt som ”Tenk på hvor lykkelig du ville ha vært om du mistet alt det du nå har – og fikk det tilbake igjen.” Vi har alt som skal til. Det er vår innstilling som avgjør.  Jeg tror det er slik. På en god dag spaserer jeg rundt med stokken min og er lykkelig. En lykke som jeg ikke hadde evne til å oppleve tidligere.  Hvordan vet man egentlig at man er lykkelig?

Elgen kvikner til.  Han er glad og fornøyd, men vil ikke snakke mer om lykke og slikt.  Man må ikke gå rundt med så skyhøye forventninger. Det gjelder å finne glede i de mange små ting.

Kanskje er det så enkelt som å finne seg en plass i solen og dele tiden med god venn. En venn som du både både kan prate-  og være stille sammen med.

Pingvinen Julio dukker opp igjen, og han har med seg kaffe, brandy og cubanske sigarer. Han er et godt menneske. Luften er kald og solen er varm, og vi har funnet det vi ikke lette etter.

Er du lykkelig? Har du solen i øynene og varmen i hjertet..

Med ønske om en riktig god helg!

T