(Hvor var du da?)
Kjære Venner,
Jeg vet ikke hva som er problemet. Hva som er feil, eller hvor det gikk helt galt. Det er godt mulig at all denne kulden og snøen er i ferd med å gjøre meg humørløs, dyster og nær sagt litt ondskapsfull.
Men sannheten er at jeg ikke er det minste glad for at den store ”festen” nå er i gang i Holmenkollen. For å være ubehagelig ærlig, så vil jeg også vedgå at jeg ikke på noe som helst tidspunkt har gledet meg til VM. Jeg er rett og slett ikke interessert, og er heller ikke villig til å late som om jeg er høflig oppmerksom eller måtelig engasjert. Jeg gidder ikke, vil ikke, har ikke lyst!! Hva er galt med meg?
Jeg mener, jeg skjønner jo at noe er riv ruskende galt. Men hva er det, og er det bare meg det gjelder?
Her bor man i et land der det er vinter stort sett hele året, og brukbart med snø alt for ofte. Som folkeslag krabbet vi ut av hulene våre for 5 minutter siden, spikket oss nye ski og begynte umiddelbart å traske rundt i skog og mark. Det var da heller ikke så mye annet å ta seg til. Birkebeinere, Sondre Norheim og flere århundre med dårlig kosthold, busserull og odde tradisjoner. Og nå har arten – nissus norvegicus – utviklet seg såpass at vi med lyst, glede og begeistring samles i skogholtet ved Holmenkollen. Der er det ”fest”, og vi stiller blåbleke, med fjellanorakk, kubjeller og slappe wienerpøler på termos. Der tenner vi små bål, fryser og venter på at noen eller noe skal komme ut av skogen, skibakker skal hoppes i og blinker skal skytes på.
Isolert sett er dette et fascinerende fenomen, og det forventes at du, jeg og alle de andre nissene skal være voldsomt begeistret over det hele. Vi mener vel strengt tatt at hele verden bør ta del i begeistringen, rulle seg i snøen og hyle av lykke. Det spiller ingen rolle om du kommer fra Sør-Afrika, Australia eller Jamaica. Vi forventer at du anerkjenner og fryder deg hemningsløst over vår kalde fest med innslag av verdenssporter som kombinert, langrenn til du stuper og hopp i normal bakke. Gjerne for damer.
Igjen – ha meg unnskyldt! Jeg er ikke interessert. Jeg er en nordmann – en nisse – som ikke gleder seg til VM. Det er noe galt med meg..
Kanskje sjelen min ikke er norsk? Tenk om noe ble forbyttet den gang jeg ble levert. Hva om jeg innerst inne egentlig er greker, spanjol, brasilianer eller italiener, kanskje fra Sicilia? Kanskje jeg er fra Egypt eller Kenya? Da er det ikke lenger så rart at jeg ikke føler en dyp, indre begeistring over å måtte spise lunkne pølser mens jeg venter på at bisarre og merkelige ting skal skje i skog, bakke og på stadion? Da er det heller ikke så rart at jeg undrer meg over at nordmenn spør hverandre og folk fra verden for øvrig ”Hvor var du da Brå brakk staven?”
Det er jo et merkelig spørsmål, ikke så rent lite navlebeskuende og snevert. I dette bittelille, kalde landet i nord, befolket av nisser, vetter og vikinger, der er tidsregningen sentrert rundt en hendelse som fant sted i et skoghold for nesten 20 år siden. En voksen mann tok seg en lang tur på ski, og han var så uheldig at den ene staven brakk. Og dette er et av de øyeblikkene som er så viktige for oss. Vi er ikke så opptatt av når Berlinmuren falt, når Armstrong satte fot på månen eller når kommunistregimet kollapset i Sovjetunionen. Men vi forventer at verden skal ta oss på alvor når vi spør dem hvor de var da Oddvar Brå brakk skistaven i 1982. Verden driter vel i det!!
Jeg var 16 år den gangen, og har ikke begrep om hvor jeg befant meg akkurat da denne verdensbegivenheten fant sted. Den gang var det også VM i Oslo, og jeg vil tro at min Sicilianske sjel var like interessert da som nå.
Men nå er det VM igjen, og jeg er som sagt bekymret over min egen manglende glød og begeistring. Hva er det for noe galt med meg?
Jeg bryr meg ikke om VM. Og jeg vet ikke hvor jeg var da Brå brakk den helvetes staven!
Jeg ønsker imidlertid deg et godt VM, med mye spenning, glede og glød..
T
torsdag 24. februar 2011
torsdag 17. februar 2011
Kvalme, sutring og litt kvinnekamp.
(En slags hyllest til Inger Lise!)
Kjære Venner,
Politikere nyter ikke særlig stor respekt i Norge. Det er vel heller slik at de ofte framstår som litt inkompetente, lite klarttalende og stort sett uten mål og mening. De ”tør” veldig lite, og det kan lett virke som om de plages av beslutningsvegring og generell sendrektighet. De fleste av dem virker ikke spesielt oppvakte, og hvis jeg skulle være litt ondskapsfull, så ville jeg kanskje hevde at mange av dem neppe ville klart seg særlig bra i ”den virkelige” verden..
Nok om det. Ettersom den store politiker-massen er et så trist kapittel, så er det ikke så vanskelig å få øye på en som skiller seg litt ut, er litt annerledes og gjerne har litt andre vyer og ambisjoner.
Inger Lise Hansen var definitivt en av dem som skilte seg ut. Av til dels åpenbare årsaker. Det viste seg imidlertid raskt - etter at de fleste med egne øyne kunne konstatere at hun var ung, kvinne , vakker og blond – at hun også hadde egne tanker og ideer som hun gjerne ville jobbe med. Jeg syntes det var spennende, og jeg tror det var ganske mange som syntes at det var lett å like Inger Lise.
Jeg kan imidlertid ikke begripe hvorfor hun valgte en politisk karriere i akkurat KrF, en bitteliten forening som i all hovedsak har vært preget av mørkemenn og middelaldrende bedehuskjerringer med merkelige dialekter. Rent visuelt sett var det ingen ting som tydet på at Inger Lise kom hjem til sine egne..
Inger Lise viste seg imidlertid som er særdeles driftig og fremadstormende politiker, og siden 2007 har hun vært 2.nestleder i partiet. En av lederskikkelsene i den liberale fløyen av foreningen.
Og ingen skal påstå at hun valgte enkle og populistiske kampsaker for å skape seg en posisjon i partiet. Hun gikk ikke akkurat inn for å skaffe seg mange venner.
I den grad noen er ”fandenivoldsk” i KrF, så kjørte Inger Lise til stadighet mer bensin på bålet. Hun foreslo at holdningen til den ensidige støtten til staten Israel burde revurderes.
Offensivt, lett og ledig..
Deretter mente hun at den kristne bekjennelsesparagrafen burde fjernes.
Noen begynte å skrike stygt der nede på sørlandet.
Men Inger Lise ga seg ikke der. Hun tok like greit til orde for at man burde liberalisere etableringen av vinmonopol.
Flere stygge skrik fra sørvestlandet.
Når hun så med fornyet glød fortsatte med å si at KrF burde akseptere borgerlig vielse av homofile, så tror jeg at smertegrensen var nådd for ganske mange i foreningen. Og da selv om ganske mange i denne sammenhengen bare er noen få busslaster med mennesker.
”Spikeren i kisten” kom med de litt ”vågede” bildene. Inger Lise viste attitude, hud og undertøy. Dinosaurene i foreningen gikk inn i en komatøs tilstand, de nede på sørlandet hadde ikke lenger krefter til å fortsette med skrikingen! Man gjør jo bare ikke slik i KrF..
Jeg likte bildene. Jeg er jo gutt! Men i likhet med valget av parti, så kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor hun gjorde det. Det er selvfølgelig moro å ”banne i kirken” en gang i blant, men dette er neppe noen god måte å skaffe seg venner på i KrF.
Men det brydde åpenbart ikke Inger Lise seg om. Og akkurat det er noe jeg virkelig liker med henne, at hun hadde ryggrad til å gjøre som hun selv ville, fremme forslag som skremte vannet av alle andre i partiet, stå frem ganske avkledd i en kultur som har litt ”burka-tendenser”. Det hun gjorde var ikke særlig populært og det fremmet ikke hennes egen posisjon. Fra et leder-ståsted var det neppe spesielt gjennomtenkt og klokt. Men Inger Lise Hansen hadde vist meg noe som kunne minne om gjenstridighet og integritet . Og det likte jeg!
Flertallet i partiet var imidlertid ikke særlig begeistret. Lokallagene ga nominasjonskomiteen klar beskjed om at de ikke ville ha Inger Lise som nestleder. Inger Lise ville gjerne fortsette, men ble bestemt vist ut døren. Det var helt sikkert mange som ”godtet seg” over det..
Inger Lise hadde spilt et høyt spill, hun hadde definitivt gamblet med både det ene og det andre. Og hun hadde tapt. Stort.
På det tidspunkt kunne hun valgt å pakke sammen sakene sine, forbanne alle i foreningen og forlate arenaen med sin gjenstridighet og merkelige integritet i behold. Det hadde vært greit nok.
Men Inger Lise valgte i stedet å stå fram som forulempet, som et offer for et eller annet. I portrettprogram og nyheter kunne vi gang på gang se såre øyne og høre klaging over at hun bare hadde blitt kvalmere og kvalmere. Det minnet om sutring, og jeg syntes ikke at det var spesielt stilig. Den attitude som hun hadde vist gjennom sine handlinger og sine forslag, var plutselig redusert til noe stakkarslig og stusselig. Det var ikke særlig kledelig.
Og når man så i øyekroken kunne registrere at tidligere stjerner i Aps kvinnebevegelse prøvde å gjøre dette til en kjønnsgreie, så mistet Inger Lise virkelig sist rest av glans og appell.
Jeg likte det dårlig – Inger Lise var jo så driftig og tøff. Hun hadde gamblet og tapt, og nå ville noen at ”slemme mannen” skulle få skylden. Greit nok, det er helt sikkert mange grunner til ikke å like Dagfinn H. Kanskje det er gode grunner til ikke å like menn i det hele tatt. Men, det kan jo også hende at lederstilen til Inger Lise var i tøffeste laget, at hun spilte seg selv ut over sidelinjen?
Det var uansett synd at det endte opp med sutring og klaging. Jeg tror hun er tøffere enn som så..
Uansett – god helg!
T
Kjære Venner,
Politikere nyter ikke særlig stor respekt i Norge. Det er vel heller slik at de ofte framstår som litt inkompetente, lite klarttalende og stort sett uten mål og mening. De ”tør” veldig lite, og det kan lett virke som om de plages av beslutningsvegring og generell sendrektighet. De fleste av dem virker ikke spesielt oppvakte, og hvis jeg skulle være litt ondskapsfull, så ville jeg kanskje hevde at mange av dem neppe ville klart seg særlig bra i ”den virkelige” verden..
Nok om det. Ettersom den store politiker-massen er et så trist kapittel, så er det ikke så vanskelig å få øye på en som skiller seg litt ut, er litt annerledes og gjerne har litt andre vyer og ambisjoner.
Inger Lise Hansen var definitivt en av dem som skilte seg ut. Av til dels åpenbare årsaker. Det viste seg imidlertid raskt - etter at de fleste med egne øyne kunne konstatere at hun var ung, kvinne , vakker og blond – at hun også hadde egne tanker og ideer som hun gjerne ville jobbe med. Jeg syntes det var spennende, og jeg tror det var ganske mange som syntes at det var lett å like Inger Lise.
Jeg kan imidlertid ikke begripe hvorfor hun valgte en politisk karriere i akkurat KrF, en bitteliten forening som i all hovedsak har vært preget av mørkemenn og middelaldrende bedehuskjerringer med merkelige dialekter. Rent visuelt sett var det ingen ting som tydet på at Inger Lise kom hjem til sine egne..
Inger Lise viste seg imidlertid som er særdeles driftig og fremadstormende politiker, og siden 2007 har hun vært 2.nestleder i partiet. En av lederskikkelsene i den liberale fløyen av foreningen.
Og ingen skal påstå at hun valgte enkle og populistiske kampsaker for å skape seg en posisjon i partiet. Hun gikk ikke akkurat inn for å skaffe seg mange venner.
I den grad noen er ”fandenivoldsk” i KrF, så kjørte Inger Lise til stadighet mer bensin på bålet. Hun foreslo at holdningen til den ensidige støtten til staten Israel burde revurderes.
Offensivt, lett og ledig..
Deretter mente hun at den kristne bekjennelsesparagrafen burde fjernes.
Noen begynte å skrike stygt der nede på sørlandet.
Men Inger Lise ga seg ikke der. Hun tok like greit til orde for at man burde liberalisere etableringen av vinmonopol.
Flere stygge skrik fra sørvestlandet.
Når hun så med fornyet glød fortsatte med å si at KrF burde akseptere borgerlig vielse av homofile, så tror jeg at smertegrensen var nådd for ganske mange i foreningen. Og da selv om ganske mange i denne sammenhengen bare er noen få busslaster med mennesker.
”Spikeren i kisten” kom med de litt ”vågede” bildene. Inger Lise viste attitude, hud og undertøy. Dinosaurene i foreningen gikk inn i en komatøs tilstand, de nede på sørlandet hadde ikke lenger krefter til å fortsette med skrikingen! Man gjør jo bare ikke slik i KrF..
Jeg likte bildene. Jeg er jo gutt! Men i likhet med valget av parti, så kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor hun gjorde det. Det er selvfølgelig moro å ”banne i kirken” en gang i blant, men dette er neppe noen god måte å skaffe seg venner på i KrF.
Men det brydde åpenbart ikke Inger Lise seg om. Og akkurat det er noe jeg virkelig liker med henne, at hun hadde ryggrad til å gjøre som hun selv ville, fremme forslag som skremte vannet av alle andre i partiet, stå frem ganske avkledd i en kultur som har litt ”burka-tendenser”. Det hun gjorde var ikke særlig populært og det fremmet ikke hennes egen posisjon. Fra et leder-ståsted var det neppe spesielt gjennomtenkt og klokt. Men Inger Lise Hansen hadde vist meg noe som kunne minne om gjenstridighet og integritet . Og det likte jeg!
Flertallet i partiet var imidlertid ikke særlig begeistret. Lokallagene ga nominasjonskomiteen klar beskjed om at de ikke ville ha Inger Lise som nestleder. Inger Lise ville gjerne fortsette, men ble bestemt vist ut døren. Det var helt sikkert mange som ”godtet seg” over det..
Inger Lise hadde spilt et høyt spill, hun hadde definitivt gamblet med både det ene og det andre. Og hun hadde tapt. Stort.
På det tidspunkt kunne hun valgt å pakke sammen sakene sine, forbanne alle i foreningen og forlate arenaen med sin gjenstridighet og merkelige integritet i behold. Det hadde vært greit nok.
Men Inger Lise valgte i stedet å stå fram som forulempet, som et offer for et eller annet. I portrettprogram og nyheter kunne vi gang på gang se såre øyne og høre klaging over at hun bare hadde blitt kvalmere og kvalmere. Det minnet om sutring, og jeg syntes ikke at det var spesielt stilig. Den attitude som hun hadde vist gjennom sine handlinger og sine forslag, var plutselig redusert til noe stakkarslig og stusselig. Det var ikke særlig kledelig.
Og når man så i øyekroken kunne registrere at tidligere stjerner i Aps kvinnebevegelse prøvde å gjøre dette til en kjønnsgreie, så mistet Inger Lise virkelig sist rest av glans og appell.
Jeg likte det dårlig – Inger Lise var jo så driftig og tøff. Hun hadde gamblet og tapt, og nå ville noen at ”slemme mannen” skulle få skylden. Greit nok, det er helt sikkert mange grunner til ikke å like Dagfinn H. Kanskje det er gode grunner til ikke å like menn i det hele tatt. Men, det kan jo også hende at lederstilen til Inger Lise var i tøffeste laget, at hun spilte seg selv ut over sidelinjen?
Det var uansett synd at det endte opp med sutring og klaging. Jeg tror hun er tøffere enn som så..
Uansett – god helg!
T
søndag 13. februar 2011
Hva vil du ha?
(Fred, frihet og alt gratis..)
Kjære Venner,
Jada, jeg vet at det ikke er fredag enda! Men det er noe jeg lurer på, og jeg trenger litt hjelp.
Jeg har bestemt meg for – kall det gjerne for en tvangstanke – å publisere ett innlegg på denne bloggen hver eneste uke. Det passer bra på fredag.
Den kreative prosessen – høres fint ut?! – starter gjerne noen dager i forveien. På mange måter er det som et offensivt og brukbart influensa-tilløp. Jeg rusler rundt og bearbeider noen ideer og forkvaklede tanker, det går sin gang, og på en bra uke ender det opp med noe som det kanskje er verdt å bruke noen minutter på å lese.
Men jeg oppfører meg jo som en arrogant, selvsentrert og pratesyk tøysekopp. Det er jo alltid mine tanker – min influensa – det er snakk om. Jeg har jo tilsynelatende verken vett eller høflighet til å spørre dere om hva dere virkelig vil ha. Hva dere ønsker å lese om.
Og dermed er det duket for et lite forsøk. Her og nå er det nemlig slik at jeg går rundt og ”ruger” på tre ulike ideer, tre ulike tanker som alle kan ende opp som blogginnlegg på førstkommende fredag.
”Kvalme, sutring og kvinnekamp”
Arbeidstittelen sier det meste – her er det selvfølgelig snakk om Inger Lise Hansen og hennes voldsomme mageproblemer.
”Haba haba”
Etter å ha slitt meg igjennom et utall av distriktsfinaler og mengder med elendige forsøk på musikk, så er det klart at det ville være forløsende å mene noe om Haba haba. Det er ikke sikkert at det er hva du tror det er..
”Fuck rosa!”
Bloggverden er et fantastisk og mangfoldig univers. Det er mye snakk om rosabloggere og slikt. Og det er ikke så veldig vanskelig å mene noe om det..
Så! Hva vil du ha? Hvilken tanke bør jeg følge, hva skal jeg skrive om og hva kunne du tenke deg å lese om neste fredag?
I den grad du måtte mene noe om det, så setter jeg pris på tilbakemelding fra deg. Hvis jeg ikke hører noe, så kommer jeg til å fortsette med det bevisstløse vrøvlet jeg pleier å holde på med. Du er advart.
Ha en fortsatt fin søndag – jeg vil anta at morsdag ikke blir forbigått i stillhet?!
T
Kjære Venner,
Jada, jeg vet at det ikke er fredag enda! Men det er noe jeg lurer på, og jeg trenger litt hjelp.
Jeg har bestemt meg for – kall det gjerne for en tvangstanke – å publisere ett innlegg på denne bloggen hver eneste uke. Det passer bra på fredag.
Den kreative prosessen – høres fint ut?! – starter gjerne noen dager i forveien. På mange måter er det som et offensivt og brukbart influensa-tilløp. Jeg rusler rundt og bearbeider noen ideer og forkvaklede tanker, det går sin gang, og på en bra uke ender det opp med noe som det kanskje er verdt å bruke noen minutter på å lese.
Men jeg oppfører meg jo som en arrogant, selvsentrert og pratesyk tøysekopp. Det er jo alltid mine tanker – min influensa – det er snakk om. Jeg har jo tilsynelatende verken vett eller høflighet til å spørre dere om hva dere virkelig vil ha. Hva dere ønsker å lese om.
Og dermed er det duket for et lite forsøk. Her og nå er det nemlig slik at jeg går rundt og ”ruger” på tre ulike ideer, tre ulike tanker som alle kan ende opp som blogginnlegg på førstkommende fredag.
”Kvalme, sutring og kvinnekamp”
Arbeidstittelen sier det meste – her er det selvfølgelig snakk om Inger Lise Hansen og hennes voldsomme mageproblemer.
”Haba haba”
Etter å ha slitt meg igjennom et utall av distriktsfinaler og mengder med elendige forsøk på musikk, så er det klart at det ville være forløsende å mene noe om Haba haba. Det er ikke sikkert at det er hva du tror det er..
”Fuck rosa!”
Bloggverden er et fantastisk og mangfoldig univers. Det er mye snakk om rosabloggere og slikt. Og det er ikke så veldig vanskelig å mene noe om det..
Så! Hva vil du ha? Hvilken tanke bør jeg følge, hva skal jeg skrive om og hva kunne du tenke deg å lese om neste fredag?
I den grad du måtte mene noe om det, så setter jeg pris på tilbakemelding fra deg. Hvis jeg ikke hører noe, så kommer jeg til å fortsette med det bevisstløse vrøvlet jeg pleier å holde på med. Du er advart.
Ha en fortsatt fin søndag – jeg vil anta at morsdag ikke blir forbigått i stillhet?!
T
torsdag 3. februar 2011
Her og nå!
(Om Fast life og Slow food..)
Kjære Venner,
Har vi det litt travelt, eller?
Hva er det med dette hastverket? Hvorfor har vi det så travelt med å komme inn i fremtiden. Er det ikke bra nok her og nå?
Jeg legger merke til at det for mange synes å være status forbundet med det å være forferdelig opptatt! Det fortelles om lange dager tapetsert med møter, umulige ”kabaler” med henting og levering av barn, mobiltelefoner som krever tilgjengelighet 24 timer i døgnet, hver eneste dag. Gamle venner– en gang livsnytere – som ikke lenger har tid til å sette seg ned sammen med familien for å nyte hverdagsmiddagen og utveksle små historier om dagens opplevelser. Full fart gjennom livet uten egentlig å oppleve det – hva er det vi holder på med?
Selv om vi nok åpenbart er en del av ”hamstergenerasjonen”, så kan vi i den litt ”glansbilde-orienterte” magasinpressen lese side opp og side ned om ”Slow living”. Robuste og sunne mennesker, avbildet tidsriktig stylet og med fred i sjelen. Frisk luft og sunn mat! Kanskje litt stereotypt og klisjeaktig, men for en gangs skyld tror jeg at vi bør ta det til oss. For å bryte ut av det i overkant hektiske livet vi lever – i jakten på det gode liv – så er utfordringen hovedsaklig å endre dagliglivets rutiner. Redusere farten såpass at vi får tid til å ta inn over oss alle inntrykk og opplevelser.
Slow food er et sentralt begrep når man hører om Slow Living. Og ikke uventet kommer denne tanken fra Italia. Italienerene synes at mat er en viktig del av livet. I 1986 ble det åpnet en McDonalds-restaurant på Piazza di Spagna i Roma. For mange italienere, og spesielt for matskribenten Carlo Petrini, var dette et tegn på at fast food var i ferd med å fortrenge den tradisjonelle italienske maten med tilhørende kultur og sosiale rammer. På mange måter var det som å ”banne i kirken”, og dette ble da også den forsiktige starten til Slow Food-bevegelsen. I dag omfatter bevegelsen mer enn 80.000 medlemmer i over 100 land. Bevegelsen har fremdeles sitt hovedsete i Nord-Italia.
Carlo Petrini forfattet det manifest som er Slow Food-bevegelsens inspirasjon:
”We are enslaved by speed and have all succumbed to the same insidious virus, Fast life, which…forces us to eat fast foods, which diminish opportunities for conversations, communion, quit reflections, and sensous pleasure, thus shortchanging the hungers of the soul. In the name of productivity, Fast life has changed our way of being and threatens our environment and our landscapes. Our defence should begin at the table with Slow food. Let us rediscover the flavours and savours of regional cooking.”
Det er altså Pizza Grandiosa som har skylden.. Maten vi velger å spise, og ikke minst hvordan vi spiser den, sier noe om livene vi lever. Og skal vi vinne kampen mot travelheten og jaget, så er det kanskje greit å begynne med maten.
Så, slow er bra?! Den kjente racerbilføreren Mario Andretti sa en gang noe slikt som ”Hvis alt er under kontroll, da kjører du rett og slett bare ikke fort nok." Joda.. Men dette er jo livet og hverdagen, ikke Monaco, og de færreste av oss er formel 1-stjerner. Så det er allikevel kanskje greit å bremse litt. Roe seg litt ned.
Huske på at livet er det som skjer her og nå. Det er ikke slik banken vil ha oss til å tro i tv-reklamen for pensjonssparing, at det er lurt å bruke nåtiden på å planlegge fremtiden. Det er den reneste anti-carpe diem kampanjen. Jeg tror fremdeles at det er lurt å å ”gripe dagen”. Historien er som den er, og i beste fall blir du pensjonist en gang i fremtiden. Men dagen i dag – her og nå – den er du sjef over. Dagen i dag kan bli ganske så flott, hvis du tar deg tid til å nyte den.
Uansett.. Nå er det snart helg. Det er vinter – mørkt ute og stearinlys-trivelig inne. Lag god mat sammen med travle venner og mennesker du er glad i. Drikk en helt spesiell vin, vær sammen og prat om alt og ingenting … Ha det skikkelig slow! Det er godt å kjenne at man lever. Her og nå.
Med ønske om en riktig god helg, uansett om du har tenkt å ta det helt rolig eller gi full gass..
T
Kjære Venner,
Har vi det litt travelt, eller?
Hva er det med dette hastverket? Hvorfor har vi det så travelt med å komme inn i fremtiden. Er det ikke bra nok her og nå?
Jeg legger merke til at det for mange synes å være status forbundet med det å være forferdelig opptatt! Det fortelles om lange dager tapetsert med møter, umulige ”kabaler” med henting og levering av barn, mobiltelefoner som krever tilgjengelighet 24 timer i døgnet, hver eneste dag. Gamle venner– en gang livsnytere – som ikke lenger har tid til å sette seg ned sammen med familien for å nyte hverdagsmiddagen og utveksle små historier om dagens opplevelser. Full fart gjennom livet uten egentlig å oppleve det – hva er det vi holder på med?
Selv om vi nok åpenbart er en del av ”hamstergenerasjonen”, så kan vi i den litt ”glansbilde-orienterte” magasinpressen lese side opp og side ned om ”Slow living”. Robuste og sunne mennesker, avbildet tidsriktig stylet og med fred i sjelen. Frisk luft og sunn mat! Kanskje litt stereotypt og klisjeaktig, men for en gangs skyld tror jeg at vi bør ta det til oss. For å bryte ut av det i overkant hektiske livet vi lever – i jakten på det gode liv – så er utfordringen hovedsaklig å endre dagliglivets rutiner. Redusere farten såpass at vi får tid til å ta inn over oss alle inntrykk og opplevelser.
Slow food er et sentralt begrep når man hører om Slow Living. Og ikke uventet kommer denne tanken fra Italia. Italienerene synes at mat er en viktig del av livet. I 1986 ble det åpnet en McDonalds-restaurant på Piazza di Spagna i Roma. For mange italienere, og spesielt for matskribenten Carlo Petrini, var dette et tegn på at fast food var i ferd med å fortrenge den tradisjonelle italienske maten med tilhørende kultur og sosiale rammer. På mange måter var det som å ”banne i kirken”, og dette ble da også den forsiktige starten til Slow Food-bevegelsen. I dag omfatter bevegelsen mer enn 80.000 medlemmer i over 100 land. Bevegelsen har fremdeles sitt hovedsete i Nord-Italia.
Carlo Petrini forfattet det manifest som er Slow Food-bevegelsens inspirasjon:
”We are enslaved by speed and have all succumbed to the same insidious virus, Fast life, which…forces us to eat fast foods, which diminish opportunities for conversations, communion, quit reflections, and sensous pleasure, thus shortchanging the hungers of the soul. In the name of productivity, Fast life has changed our way of being and threatens our environment and our landscapes. Our defence should begin at the table with Slow food. Let us rediscover the flavours and savours of regional cooking.”
Det er altså Pizza Grandiosa som har skylden.. Maten vi velger å spise, og ikke minst hvordan vi spiser den, sier noe om livene vi lever. Og skal vi vinne kampen mot travelheten og jaget, så er det kanskje greit å begynne med maten.
Så, slow er bra?! Den kjente racerbilføreren Mario Andretti sa en gang noe slikt som ”Hvis alt er under kontroll, da kjører du rett og slett bare ikke fort nok." Joda.. Men dette er jo livet og hverdagen, ikke Monaco, og de færreste av oss er formel 1-stjerner. Så det er allikevel kanskje greit å bremse litt. Roe seg litt ned.
Huske på at livet er det som skjer her og nå. Det er ikke slik banken vil ha oss til å tro i tv-reklamen for pensjonssparing, at det er lurt å bruke nåtiden på å planlegge fremtiden. Det er den reneste anti-carpe diem kampanjen. Jeg tror fremdeles at det er lurt å å ”gripe dagen”. Historien er som den er, og i beste fall blir du pensjonist en gang i fremtiden. Men dagen i dag – her og nå – den er du sjef over. Dagen i dag kan bli ganske så flott, hvis du tar deg tid til å nyte den.
Uansett.. Nå er det snart helg. Det er vinter – mørkt ute og stearinlys-trivelig inne. Lag god mat sammen med travle venner og mennesker du er glad i. Drikk en helt spesiell vin, vær sammen og prat om alt og ingenting … Ha det skikkelig slow! Det er godt å kjenne at man lever. Her og nå.
Med ønske om en riktig god helg, uansett om du har tenkt å ta det helt rolig eller gi full gass..
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
