(Om drømmer, blodslit og midtlivskriser.. )
Kjære Venner!
Det er i morgen det skjer. Birkebeinerrittet. Birken! Skal du være med?
Hvis noe nå har gått fryktelig galt, og det er slik at du ikke har fått meldt deg på, så kan du ta det helt med ro. Birken 2009 er fulltegnet. Og det har den vært lenge. Sånn omtrent 15 minutter etter at påmeldingen ble åpnet, så hadde nesten 10.000 meldt sin interesse. Hysteriske tilstander. Folk gikk helt av skaftet!
Og, folk - i denne sammenhengen- er en litt spesiell gruppe. Litt ondskapsfullt kan man si at dette synes å være en stor midlivskrise-happening. Et typisk scenario er en voksen mann 40+, gjerne en som har levd et ganske rolig og sedat liv i ly av sofakroken. Men plutselig, av en eller annen grunn, får vedkommende det for seg at han skal sykle de 94.6 kilometrene mellom Rena og Lillehammer. Avgjørelsen kan være resultatet av et utidig veddemål i lystig lag, en spontan åpenbaring om et mer aktivt liv, eller – som antydet - en gryende midlivskrise.
Uansett, så går vår mann umiddelbart i gang med å kjøpe inn ny sykkel. Gjerne en høyteknologisk affære med dempere, spesialdekk og alle mulige tenkelige finesser. Karbon, festlige farger og til en pris som bare er litt lavere enn en gjennomsnittlig årlig industriarbeiderlønn. Matchende hjelm, sykkelsko og fargesterk bekledning. Og pulsklokke, av den typen der man kan overføre data til PC og spesialtilpasset programvare. Nitidig analyse skal sikre optimal puls og fantastiske resultater. Kommer ikke i mål uten..
I det hele tatt, så overlates fint lite til tilfeldighetene. Helten forlater familien og sofakroken for å konsentrere seg om trening og forberedelser. Vi snakker om hundrevis av timer på sykkelen. Gnagsår på unevnelige steder og et kostholdsregime som ville imponert legene i et hvilket som helst olympisk team. Ingen tilfeldigheter.
Og alle vi andre – vi som tilsynelatende har styrt klar av livskrisen og sykkeltvangen, vi kan følge forberedelsene til det store rittet nær sagt over alt. Det snakkes rundt lunsjbordet på jobben og i Dagens Næringsliv fordeler man spalteplass broderlig mellom finans-ragnarokk og treningstips til Birken. Næringslivsledere og aksjemeglere forteller om sine Birken-opplevelser. Hvor fort de har syklet og hvor mange merker de har klart.
Birken-brorskapet har gledet seg til-, og jobbet fram mot dette i et helt år. Og det er altså i morgen det skjer. Da er det bare å legge i vei og håpe at både knær og hjerte holder. Det blir et blodslit, Melkesyre og stygge fall. Knuste bein og grimme sårskader. Blodet flyter. Men det er på tide å vise hele verden hvem som er mann, selv om man skulle være kvinne. Ære og berømmelse. Resultatlisten publiseres i Dagens Næringsliv, og dette kommer det til å bli pratet om i lang tid framover.
Men det er noe jeg lurer på. Alt dette slitet, alle disse ambisjonene. Hva er det Birken-folket drømmer om?
For det må vel være drømmer som holder dem gående, som gjør at de tråkker til med slik villskap og besluttsomhet?
Kanskje drømmer de om å være Lance Armstrong?! De lukker øynene, går på, og ser seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av velmenende og oppofrende hjelperyttere . De sykler kanskje Tour de France – kanskje den umenneskelige klatreetappen til Làlpe d`Huez . Tourens 15.etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en 13.9 kilometer lang stigning med 7.9 graders helning og 21 skarpe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns…En fantastisk drøm – ikke rart at de er så besluttsomme.
Og hva med alle dem som følger rett bak de største heltene – hva driver dem framover? Noen av dem har sikkert også Lance Armstrong i blikket, drømmen om noen få øyeblikk i verdens sentrum. Andre drømmer kanskje om å gå Grønland på tvers på ski, eller noe annet slitsomt, vilt og totalt meningsløst. De lukker øynene, smiler og ser seg selv som Erling Kagge ved et eller annet polpunkt. De drømmer om å utfordre seg selv og finne belønning i tilfredsheten med å vinne frem til slutt. Slike drømmer bringer deg også nærmere målet..
Vi andre - sliterne, skilpaddene og avvikerne - har også drømmer. Vi er ikke så opptatt av konkurransen, og har kanskje tid til å drømme om helt andre ting. De drømmer kanskje om å gjøre noe vakkert eller om å dele fine opplevelser med noen . Eller kanskje vi alle sammen, innerst inne, har litt Lance Armstrong i oss?
Hva jeg drømmer om? Det hadde selvfølgelig vært storslagent å være Lance Armstrong, om så bare for en etappe eller to i Tour de France.. Og det hadde sikkert vært en mektig opplevelse å være Cato Zahl Pedersen når han, med ski og pulk, viste at verden er grenseløs og at alt er mulig så lenge viljen er til stede. Men når jeg lukker øynene, så er den enkle sannheten at jeg bare drømmer om å gå. Kanskje ikke vakkert, raskt og langt, men sånn passe greit slik at jeg kan rusle sammen med gutten min ned til brygga for å se på båtene… Det er en fin drøm, og selv på en dårlig dag gir den næring til håpet.
Uansett hva du drømmer om – hold drømmen levende!
Med ønske om en god helg – Birk eller ikke.
T
torsdag 27. august 2009
fredag 21. august 2009
Amor fati!
(Velkommen til Nederland.)
Kjære Venner,
Det hender ofte at jeg treffer mennesker som lurer på hvordan det har vært å få livet snudd på hodet. Jeg synes det er fint at andre bryr seg og er tøffe nok til å spørre. Men det er selvfølgelig vanskelig å forklare til noen som ikke har opplevd det selv. En liten historie illustrerer det hele veldig godt. En klok sykepleier på Kysthospitalet i Stavern delte den med meg. Den handler om hva vi gjør når saker og ting ikke går som planlagt.
Livet er håp og drømmer, på mange måter minner det om å planlegge en drømmereise til Italia. Du kjøper reisehåndbøker og legger fantastiske planer: Colosseum, Michelangelo, det skjeve tårn i Pisa, gondolene i Venezia. Du lærer deg litt italiensk, og alt er svært spennende.
En dag skjer det noe – det er D-dagen. Og du tror at det er på tide å begi seg i vei til Italia. Men når flyet lander noen timer senere, hilser en flyvertinne deg med ordene ”Velkommen til Nederland”.
”Nederland!” roper du. ”Hva mener du med Nederland?” Jeg har bestilt en reise til Italia! Jeg skal være i Italia! Hele livet har jeg drømt om å reise til Italia.”
Men noe har gått veldig galt med reiseopplegget. Flyet ditt har landet i Nederland, og her må du bli værende.
Det er viktig å huske på at de ikke har fraktet deg til et grusomt, ekkelt sted, full av sult, sykdom og andre plager. Nei, det er bare annerledes.
Så du må ut og kjøpe nye reisehåndbøker. Du må lære deg et nytt språk, og du møter en helt ny gruppe mennesker som du aldri har vært i kontakt med før.
Nederland er annerledes. Takten er langsommere enn i Italia, og det er litt mindre glamorøst. Etter en stund, når du har fått igjen pusten og sett deg litt rundt, legger du merke til at Nederland har vindmøller, tulipaner og Rembrandt.
Men alle du kjenner, reiser til og fra Italia, og de skryter av hvor fantastisk de har hatt det der.
Av og til sier du kanskje til deg selv: ”Ja, det var jo til Italia jeg skulle, det var det jeg hadde planlagt.”
Men hvis du kaster bort livet ditt på å sørge over det faktum at du ikke kom til Italia, blir du aldri fri til å sette pris på og nyte det spesielle og helt fantastiske ved å være i Nederland.
Tidlig en september-morgen i 2003 landet flyet mitt i Nederland, og jeg må ærlig innrømme at det først er nå jeg begynner å sette pris på dette underlige stedet. Det er annerledes – og egentlig ganske bra! Men det hender fremdeles at jeg drømmer om Italia..
Jeg ønsker deg en riktig god helg, uansett hvor du måtte befinne deg!
T
Kjære Venner,
Det hender ofte at jeg treffer mennesker som lurer på hvordan det har vært å få livet snudd på hodet. Jeg synes det er fint at andre bryr seg og er tøffe nok til å spørre. Men det er selvfølgelig vanskelig å forklare til noen som ikke har opplevd det selv. En liten historie illustrerer det hele veldig godt. En klok sykepleier på Kysthospitalet i Stavern delte den med meg. Den handler om hva vi gjør når saker og ting ikke går som planlagt.
Livet er håp og drømmer, på mange måter minner det om å planlegge en drømmereise til Italia. Du kjøper reisehåndbøker og legger fantastiske planer: Colosseum, Michelangelo, det skjeve tårn i Pisa, gondolene i Venezia. Du lærer deg litt italiensk, og alt er svært spennende.
En dag skjer det noe – det er D-dagen. Og du tror at det er på tide å begi seg i vei til Italia. Men når flyet lander noen timer senere, hilser en flyvertinne deg med ordene ”Velkommen til Nederland”.
”Nederland!” roper du. ”Hva mener du med Nederland?” Jeg har bestilt en reise til Italia! Jeg skal være i Italia! Hele livet har jeg drømt om å reise til Italia.”
Men noe har gått veldig galt med reiseopplegget. Flyet ditt har landet i Nederland, og her må du bli værende.
Det er viktig å huske på at de ikke har fraktet deg til et grusomt, ekkelt sted, full av sult, sykdom og andre plager. Nei, det er bare annerledes.
Så du må ut og kjøpe nye reisehåndbøker. Du må lære deg et nytt språk, og du møter en helt ny gruppe mennesker som du aldri har vært i kontakt med før.
Nederland er annerledes. Takten er langsommere enn i Italia, og det er litt mindre glamorøst. Etter en stund, når du har fått igjen pusten og sett deg litt rundt, legger du merke til at Nederland har vindmøller, tulipaner og Rembrandt.
Men alle du kjenner, reiser til og fra Italia, og de skryter av hvor fantastisk de har hatt det der.
Av og til sier du kanskje til deg selv: ”Ja, det var jo til Italia jeg skulle, det var det jeg hadde planlagt.”
Men hvis du kaster bort livet ditt på å sørge over det faktum at du ikke kom til Italia, blir du aldri fri til å sette pris på og nyte det spesielle og helt fantastiske ved å være i Nederland.
Tidlig en september-morgen i 2003 landet flyet mitt i Nederland, og jeg må ærlig innrømme at det først er nå jeg begynner å sette pris på dette underlige stedet. Det er annerledes – og egentlig ganske bra! Men det hender fremdeles at jeg drømmer om Italia..
Jeg ønsker deg en riktig god helg, uansett hvor du måtte befinne deg!
T
torsdag 13. august 2009
Oksen Ferdinand!
(Om blomstrende kjærlighet, et grusomt rituale og Plaza de Toros..)
Kjære Venner,
Noen bekjente av meg er på kjærlighetsferie i Spania. Sammen kjører de landet på kryss og tvers for å oppleve alt det fine Spania har å by på. De ringte til meg fra Madrid forleden kveld.
- Bør vi dra på tyrefekting?
Bør og bør.. Det kommer jo litt an på hva du er ute etter da. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for selve tyrefektingen. Man må antagelig være spanjol for å forstå skjønnheten i dette blodige ritualet.
Plaza Monumental i Madrid er stort. Det er plass til drøyt 23.000 tilskuere. Disse kan velge å kjøpe billetter til hhv sol- eller skyggesiden av arenaen (sol eller sombra). Sistnevnte er desidert dyrest. Et lite hornorkester spiller surt i den intense varmen.
En tyrefekting – corrida – omfatter som regel 6 individuelle fektinger. 3 matadorer, etter ansiennitet, tar seg av to okser hver. Matadorene får hjelp av picadorer, banderilloer og en rekke andre menn i fargerike og utspjåkete klær. Det viftes med rød kappe, oksen stikkes med lanser, publikum hojer, og blodspruten står som en fontene ut av nakken på tyren. Når oksen er tilstrekkelig svekket, trer matadoren fram og gjør slutt på det hele. Hvis matadoren har vært flink – hva man nå enn legger i det i denne sammenhengen – så vil juryen belønne ham med diverse ”suvenirer” fra oksen. Halen, et øre eller to og muligens et bein. Ære. Stor stas! Publikum piper og buer hvis de er misfornøyd. Den døde oksen slepes ut av arenaen men det lille hornorkesteret spiller falskt og elendig. En merkelig seanse, litt uvirkelig. Og det hele gjentas 6 ganger før nok er nok.
Tyrefekting er en kamp mellom menneske og tyr. Dette er dog langt fra hele sannheten. Den vesentlige kampen foregår inne i tyrefekterens hode. Han – for dette er primært en mannegreie – stiller sin tapperhet og erfaring opp mot den naturlige impulsen å redde seg selv. I stedet for å flykte unna faren, lar han de farlige oksehornene passere kroppen så nære som mulig. Konfrontasjon mellom liv og død – sverdspiss mot hornspiss. Spanjolene elsker å utbrodere det dypereliggende rasjonalet for tyrefektingen. Det lukter testosteron..
Mange synes at dette er dyreplageri, og det er ikke så vanskelig å være enig med dem. Men hvis du lytter, får du høre historiene om legendariske matadorer og tapre okser.
Historien om Barbudo, Bailador og Islero – de tre oksene som vant over matadorene og fikk sin frihet.
Du får kanskje høre historien om oksen som kjempet så tappert at matadoren Manolete (selveste!) gikk ned på kne foran juryen og ba dem spare oksens liv. Madrid gråt i en hel uke, det var så vakkert.
Og så har vi selvfølgelig historien om oksen Civilòn, som en vårkveld i 1936 fikk livet sitt benådet fordi han absolutt ikke ville kjempe, men heller ruslet rolig fram til barreraen for å bli kost med av oksepasseren fra gården. Det er de som tror at det var akkurat denne historien som dannet grunnlaget for Disney-klassikeren ”Ferdinand the bull” (1938).
Mine venner tar poenget. De havner nok heller på Plaza Major – det blir flamenco og rødvin. Det blir helt riktig.
Og Ferdinand sitter under treet, lukter på blomstene og er lykkelig..
Med ønske om en god helg!
T
Kjære Venner,
Noen bekjente av meg er på kjærlighetsferie i Spania. Sammen kjører de landet på kryss og tvers for å oppleve alt det fine Spania har å by på. De ringte til meg fra Madrid forleden kveld.
- Bør vi dra på tyrefekting?
Bør og bør.. Det kommer jo litt an på hva du er ute etter da. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for selve tyrefektingen. Man må antagelig være spanjol for å forstå skjønnheten i dette blodige ritualet.
Plaza Monumental i Madrid er stort. Det er plass til drøyt 23.000 tilskuere. Disse kan velge å kjøpe billetter til hhv sol- eller skyggesiden av arenaen (sol eller sombra). Sistnevnte er desidert dyrest. Et lite hornorkester spiller surt i den intense varmen.
En tyrefekting – corrida – omfatter som regel 6 individuelle fektinger. 3 matadorer, etter ansiennitet, tar seg av to okser hver. Matadorene får hjelp av picadorer, banderilloer og en rekke andre menn i fargerike og utspjåkete klær. Det viftes med rød kappe, oksen stikkes med lanser, publikum hojer, og blodspruten står som en fontene ut av nakken på tyren. Når oksen er tilstrekkelig svekket, trer matadoren fram og gjør slutt på det hele. Hvis matadoren har vært flink – hva man nå enn legger i det i denne sammenhengen – så vil juryen belønne ham med diverse ”suvenirer” fra oksen. Halen, et øre eller to og muligens et bein. Ære. Stor stas! Publikum piper og buer hvis de er misfornøyd. Den døde oksen slepes ut av arenaen men det lille hornorkesteret spiller falskt og elendig. En merkelig seanse, litt uvirkelig. Og det hele gjentas 6 ganger før nok er nok.
Tyrefekting er en kamp mellom menneske og tyr. Dette er dog langt fra hele sannheten. Den vesentlige kampen foregår inne i tyrefekterens hode. Han – for dette er primært en mannegreie – stiller sin tapperhet og erfaring opp mot den naturlige impulsen å redde seg selv. I stedet for å flykte unna faren, lar han de farlige oksehornene passere kroppen så nære som mulig. Konfrontasjon mellom liv og død – sverdspiss mot hornspiss. Spanjolene elsker å utbrodere det dypereliggende rasjonalet for tyrefektingen. Det lukter testosteron..
Mange synes at dette er dyreplageri, og det er ikke så vanskelig å være enig med dem. Men hvis du lytter, får du høre historiene om legendariske matadorer og tapre okser.
Historien om Barbudo, Bailador og Islero – de tre oksene som vant over matadorene og fikk sin frihet.
Du får kanskje høre historien om oksen som kjempet så tappert at matadoren Manolete (selveste!) gikk ned på kne foran juryen og ba dem spare oksens liv. Madrid gråt i en hel uke, det var så vakkert.
Og så har vi selvfølgelig historien om oksen Civilòn, som en vårkveld i 1936 fikk livet sitt benådet fordi han absolutt ikke ville kjempe, men heller ruslet rolig fram til barreraen for å bli kost med av oksepasseren fra gården. Det er de som tror at det var akkurat denne historien som dannet grunnlaget for Disney-klassikeren ”Ferdinand the bull” (1938).
Mine venner tar poenget. De havner nok heller på Plaza Major – det blir flamenco og rødvin. Det blir helt riktig.
Og Ferdinand sitter under treet, lukter på blomstene og er lykkelig..
Med ønske om en god helg!
T
Abonner på:
Innlegg (Atom)
