Dragens år!

Etterhvert - når bare kineserene får surret seg til å feire sitt nyttår en gang mot slutten av januar - så vil det vise seg at 2012 er dragens år. Dette er selvfølgelig helt storartede nyheter, ettersom dragen symboliserer makt og lederpotensiale. Jeg er litt usikker på hva det egentlig betyr for oss. Men så er jeg da heller ikke kineser. Men så mange kinesere kan jo umulig ta feil, tenker jeg.

Uansett - 2012 blir et fremragende godt år. Med eller uten drager.

God feiring!!

T

De gode drømmene.

(Om drømmer, dressjakker og 2012)



Kjære Venner,


2011 er praktisk talt historie. Det ble kanskje ikke all verden, og det er ingenting vi i etterkant kan gjøre for å endre på det.. 2012 – nytt år og nye muligheter. Det er på tide å drømme nye drømmer.

Bli gjerne enig med deg selv om fine forsetter og ambisiøse målsetninger. Men glem ikke å drømme de gode drømmene. For det er nemlig der alt starter. Alt som senere ender opp som gode handlinger, flotte ord og strålende resultater. Alt starter med drømmene..



Og nettopp derfor er det viktig at vi drømmer gode drømmer. Det er viktig at du drømmer dine egne drømmer. De er spesielle for deg, og livet vil at du skal drømme dem. Kanskje er det slik at vi alle har en historie vi skal leve, og at det er drømmene som driver oss videre.

Da handler det om å ha mot. Mot til å være ærlig med seg selv og følge sine drømmer. Jeg har drømmer, men som mange andre er jeg redd for å leve dem. Hvorfor er det slik? Hva er det å være redd for?

En ung buddistmunk diskuterer med sin mester. Hvorfor lever ikke menneskene ut drømmene sine? Hva er det som holder dem tilbake. Betaler mennesket en høy pris for å kunne følge drømmen, eller er det slik at man betaler en høy pris for å unnlate å følge sin drøm?

Zen-mesteren ber den unge munken om å følge ham til en eksklusiv klesforretning . Der får munken prøve en dressjakke av et forseggjort stoff og med silkefor. Det er en meget kostbar jakke.

Mesteren spør munken hvordan jakken passer, og munken svarer fornøyd at jakken er nydelig. Akkurat passe og meget behagelig mot kroppen. Munken stråler!

Mesteren ber så butikkens innehaver om å finne fram en jakke til av det samme slaget, men to størrelser mindre enn den jakken som munken allerede har prøvd.

Den unge munken prøver lydig også den andre jakken. Mesteren spør igjen hva han synes, og munken forteller at denne jakken er for trang. Den kjennes ubehagelig ut og begrenser hans bevegelsesmuligheter.

Zen-mesteren smiler idet de forlater butikken. De to jakkene er, bortsett fra størrelsen, helt like. De koster like mye, men allikevel er det slik at det kun er den ene jakken som gjør munken fornøyd, mens den andre jakken gir lite glede.

Alt i livet har sin pris. Alle valg har konsekvenser. Om du velger å følge dine drømmer eller la det være, så kan det være at prisen er den samme. Forskjellen er at den som følger drømmen kan ende opp med en jakke som passer perfekt, mens den som lar være å drømme lett kan ende opp i en jakke som enten er for liten eller for stor. Prisen er den samme, jakkene oppleves vidt forskjellige.

Javel – en velkledd munk og en klok mester. Og kanskje er det slik at vi bør følge drømmene og la være å uroe oss så mye for prisen eller konsekvensene. Det eneste som er viktig er at jakken passer!

Jeg ønsker deg et godt nytt år – et 2012 med vakre drømmer og mot nok til å leve dem ut!

T

Julebrev fra G

"Kjære alle sammen,

Jeg har de siste to-tre tusen år fulgt dere med stor interesse. Undret meg over hvordan dere ter dere der nede på jorden. Det er jo ikke alt dere fikser like bra, og mange ting har dere regelrett ikke skjønt stort av. Jeg har derfor bestemt meg for å rette opp i noen små misforståelser. Det kommer muligens noe sent, men forhåpentligvis godt.



Da jeg steg ned til jorden for å "befrukte" en kvinne, var ikke planen min at det skulle skape så mye oppstyr. Jeg dro ganske enkelt ned til dere fordi det ikke finnes så mange kvinner her... Jeg møtte på en svært sjarmerende dame i et av de varmere strøkene der nede hos dere, og bestemte meg for at hun ville være en god partner. Hun kalte seg Susanne, og var jomfru. Vi hadde det litt gøy, men da jeg skulle til å ta henne med hjem igjen hadde hun ombestemt seg. Hun fortalte meg da at hun allerede var forlovet, og at hun ikke het Susanne, men Maria. Jeg ble litt skuffet over dette, men jeg var også lettet. Hun hadde allerede begynt å kjede meg litt, og jeg var ikke lenger så sikker på at jeg ville ha en kone. Vi fant ut at det å skille lag ville være det beste i det lange løp, og at vi heller kunne være venner. Bare glede.

Jeg dro tilbake til himmelen og fortsatte med mine daglige greier. Jeg hørte på bønnene fra folk over hele verden. Dere kaller meg de merkeligste ting, og jeg stakk innom for en prat med noen av dere med jevne mellomrom. Jeg husker spesielt Mohammed, en veldig hyggelig fyr. Tiden gikk, og etter en liten måned fikk jeg en foruroligende bønn fra Susanne, eller hun som egentlig het Maria. Hun fortalte meg at hun hadde mistanker om at hun var gravid, og at dette kunne skape problemer for henne. Folkene der hun bodde likte ikke at jentene var sammen med menn før de giftet seg, og hvis Maria var gravid kunne forloveden hennes, Josef, brått bestemme seg for å dumpe henne. Josef var stup forelsket i Maria, men gruppepresset kunne få ham til å si henne fra seg til tross for dette. Maria ba meg hjelpe, og vi ønsket jo begge at dette barnet skulle se dagens lys. Maria fikk en god ide, og sammen satte vi planen ut i livet. Jeg fikset det slik at Maria så ut som en jomfru, en svært enkel sak som selv en middelmådig kirurgisk klinikk fikser lett som bare det i dag. . Etterpå dro Maria og jeg for å snakke med Josef. Vi forklarte ham situasjonen, og gutten ble sjeleglad. Nå kunne han endelig få Maria. Alt så ut til å ordne seg. Vi ble til og med enige om at barnet skulle hete Frida hvis det ble jente og Julius hvis det ble gutt. Vi skapte et lite lysshow i et vindu her og der, og alle trodde umiddelbart at det var snakk om strålende mirakler og undre av ymse slag. Av og til kan det ha sine fordeler å være gud...

Da Maria skulle ha barnet måtte hun og Josef reise bort. Vi hadde jo hatt gode ni måneder å planlegge på, men jeg hadde ennå ikke surret meg til å bestille hotellrom til dem. Marie og Josef ble da også en anelse irriterte da de måtte bo i en liten stall. Jeg bestemte meg for å sette et plaster på såret i form av en stjerne og noen engler. Kommunikasjonen fungerte ikke helt optimalt her oppe på den tiden, og englekoret fikk gal beskjed og endte opp med å synge for noen forskrekkede hyrder borte på et forblåst jorde. Da jeg oppdaget dette ryddet jeg umiddelbart opp, og det beste jeg kunne finne på var å forklare hele smørja for hyrdene. De forsto hva det var snakk om. Noen av dem var selv fedre, og kunne godt forstå at jeg var litt stresset. De bestemte seg for å hjelpe til og gikk for å holde Maria og Josef med selskap.

For at stjernen skulle komme seg frem til stallen i tide hadde den måttet vandre lenge. Dessverre hadde den tiltrukket seg 3 gamle menn som fulgte etter den, og de troppet også opp i stallen. Maria og Josef var litt overrasket over alt besøket, men da det viste seg at alle hadde med gaver så gikk det greit. Nå var det så mye styr i stallen at da en av de vise mennene spurte hva barnet skulle hete, kom det ut litt galt. Maria sa at han skulle hete Jesus, og ikke Julius som vi hadde avtalt. Dermed ble gutten hetende Jesus. Det har fungert helt greit, det også.
Resten av fortellingen kjenner dere . Alt Jesus døde på korset var ikke helt en del av planen, men vi gjorde det beste ut av det. Ikke så lenge etterpå flyttet hele familien opp hit til meg, og vi har det svært så hyggelig.

Grunnen til at jeg har fortalt alt dette, er at dere ikke ser ut til å være enige om hvordan ting egentlig henger sammen. Alt for mange forferdelige ting er blitt gjort, og alt for mange er blitt drept på grunn av disse elendige kranglene deres. Har dere ennå ikke fattet at Jesus budskap var at dere ikke skulle krangle? Er dere så opptatt med å tolke det som er skrevet at dere helt glemmer bort det budskapet om kjærlighet som alt hviler på? Skjerp dere! Og vit at det interesserer meg fint lite om dere kaller dere jøder, kristne eller muslimer. Dere ber til den samme gud alle sammen. Jeg sitter her og hører på bønnene deres om hverandre, og jeg begynner ganske enkelt å bli litt lei av det hele. Kan dere ikke bare slå dere sammen? Nesten all verdens krig og elendighet ville være slutt hvis dere hadde vært brydd med å la være å slå hverandre ihel, og i stedet hjalp de som trenger det mest . Det er greit at jeg er gud, men jeg er ikke så allmektig som dere tror.

Dessuten - de av dere som ber til meg for at jeg skal stoppe alle mulige kriger i verden - ikke mas på meg, jeg er allerede enig med dere. Gå til statsoverhodene deres. Lederne deres. Det er de som sitter med den egentlig makten der nede. Ta eksempelet til Martin Luther King, Mor Theresa, eller Gandhi. De gjorde en stor forskjell i verden, bare med ren viljestyrke. Ingen våpen og ingen krig, bare motstand mot urettferdigheten. De klarte det. Hvorfor kan ikke dere? Engasjer dere!

Det var min lille julehilsen til dere der nede. Tenk dere om. Et nytt år er i emning. Gi det en sjanse. Kanskje dere kan gjøre det til et godt et?

Jeg ser dere,

G


PS. Jesus, Maria og Josef bad meg hilse. De ser dere også. "

Vår mann!

(Undervurdert?)


Kjære Venner,


Jul og Juleevangelium, Jesusbarn, Jomfru Maria, engler, gjetere og vise menn. Kjente og kjære saker, lett å like og verdt å høre om år etter år. Jeg synes imidlertid at vi snakker alt for lite om Josef! Hva tror du?



I en verden som stadig blir mer rosa og deilig feminin, der mannsrollen for lengst har kommet inn på et spor som leder til et lite attraktivt sted, så er det på tide at vi begynner å snakke om de menn som med sindig og maskulin verdighet har gjort sitt for sivilisasjonen. Vi trenger ikke sette av mer tid til nysminkede fotballgutter og androgyne popstjerner. Jeg foreslår, som allerede nevnt, at vi blir litt mer opptatt av Josef. Han har fortjent sine tilmålte minutter i oppmerksomhetens klare lys, og det passer jo godt nå som vi allerede er totalt engasjert i årets julegreier.

Hva er det med Josef?

Det er noe traust og likandes over Josef . Han er ikke hellig, overnaturlig eller ”gudete” på noen som helst måte. Han er en helt vanlig mann, en snekker, som på et eller annet vis har forvillet seg inn i det voldsomme realityshowet som julen er. I det ene øyeblikk driver han på med sine snekkerier i Nasareth, kanskje mens han tenker på den søte jenten han har sett -Maria - før han i neste øyeblikk er på vei inn i verdenshistorien som fosterfar til verdens mest berømte guttebarn. En julestjerne, tre vise konger, en skokk med presumptivt mindre vise gjetere, elendige innkvarteringsmuligheter, en frelser født, en frelser vokser opp og en frelser blir hengt på korset. Og hele tiden lurer Josef der i bakgrunnen , solid, stille og umerkelig.

Faktum er at vi vet fint lite om Josef. Han er nevnt i noen skrifter, og det er klart at han var av Davids slekt, noe som helt sikkert var storartet.. Det er all mulig grunn til å tro at han var en ryddig og grei man. En snekker. Etter den meget lite omtalte birollen i Juleevangeliet, så forsvinner Josef. Han nevnes ikke mer, og det er antatt at han døde en gang før korsfestelsen.

Men, vent litt – Josef hang etter Maria. De skulle gifte seg, og alt syntes å ”være i lodd og vater”. Men så forteller plutselig den vordende fru Josef at hun er gravid. Josef vet at det ikke er han som er ”gravøren”, og det vites at dette bekymrer han. Naturlig nok. Han ønsket å skille seg fra henne. Men Josef må ha vært en sindig og klok mann, for han velger å sove på saken. Da får han et uventet og ganske voldsomt besøk av en engel. I en sikkert ganske dramatisk og fargerik drøm blir det redegjort for hva som har skjedd, og hva som skal skje.

Og det kan jo ikke ha vært lett for denne unge snekkeren å forholde seg til at en hellig ånd skulle ha satt barn på kjæresten hans. Og til alt overmål så var dette barnet tiltenkt en rolle som menneskehetens frelser. Tøffe saker.

Josef skar igjennom. Det vites ikke om dette skyldtes den sterke formaningen fra engelen eller noe helt annet, men uansett bestemte han seg for å gifte seg med Maria og være far for dette ånde-barnet. I følge katolsk tro hadde de et kyskt ekteskap, et såkalt ”Josefekteskap”. Noe som ikke virker direkte forlokkende, og som kan indikere en viss bitterhet og lei stemning mht det som har skjedd. Men la oss ikke spekulere mer om det..

Josef og den meget gravide Maria drar av gårde til Betlehem, og resten av historien kjenner dere igjen som Juleevangeliet.

Det jeg nå lurer litt på, det er hvordan denne historien hadde blitt dersom Josef hadde reagert slik de aller fleste snekkere reagerer dersom kjæresten prøver seg med en bortforklaring av uventet graviditet med vage historier om en hellige ånd. Tenk om Josef hadde dumpet Maria, og latt henne seile sin egen sjø.

Det er ingen grunn til å anta at unge, enslige og gravide-med-hellig- ånd-kvinner sto særlig høyt i kurs på den tiden. Det er heller grunn til å tro at Maria kanskje ikke hadde kommet seg avgårde til Betlehem, kanskje ikke hadde funnet fram til verken stall, krybbe eller englesang.

Hvordan hadde Juleevangeliet blitt dersom Josef ikke hadde vært Josef, men en helt vanlig snekker?

Og akkurat derfor synes jeg at vi skal snakke litt mer om Josef. Uten ham hadde det kanskje ikke blitt jul slik som vi liker det. Tenk på det.

Josef var gift med jomfru Maria og fosterfar for Jesus. Han er skytshelgen for alle familiefedre. Vår mann!

Snart er det jul..

Med ønske om en god helg!

T

Deilig er jorden!

(Om Ole Paus og indiske elefanter.)


Kjære Venner,


Det er ”deilig” førjulstid. Vi baker kaker, kjøper gaver og løper fra den ene skoleavslutningen til den andre. Alt må bli ferdig. Alt må være perfekt.. For snart er det jul, og da skal vi kose oss.

Og rundt omkring i landet fylles de lokale kirker, bedehus og forsamlingslokaler opp av ymse artister som har et sterkt behov for å synge julen inn. Spennvidden er enorm. Du kan få Sissel Kyrkjebø og Odd Norstoga. Carola og Hank von Helvete (!!), Jul i Blåfjell, Händels Messias og Elisabeth Andreasson med venner. Anita Skorgan til du kaster opp!




Jeg synes kanskje at det har en tendens til å bli litt vel masete og påtrengende. Tror vel egentlig at Turboneger skulle fortsatt med sitt, istedenfor å innlate seg på radbrekking av julebudskapet… Det kan ha noe med troverdighet å gjøre.

Men av og til får man sjeldne og vakre opplevelser. Jeg hørte en gang Ole Paus fremføre sin versjon av ”Deilig er jorden”. En litt sliten Ole Paus, kassegitar og en særdeles rusten stemme. Ingen effekter. Ikke noe fiks-faks. Han kan knapt synge, men innlevelsen og klangen treffer deg midt i hjertet. Jeg gråt som et barn.

Ole Paus synger også på steder som frekventeres av folk som sliter på skyggesiden av livet.
- Hvis ikke det var for at jeg kan synge og spille, så kunne jeg ha vært i deres sted, sier Ole Paus og smiler forsiktig. Og jeg tror på denne medmenneskeligheten. La folk få en sjanse. Det er jul. Deilig er jorden..

Det kreves mot og store krefter for å endre livet.

Jeg leste en liten historie om en elefanttrener. Indiske sirkuselefanter er svære dyr. Og det ser unektelig litt merkelig ut når de står tjoret fast til et tynt tre eller en liten stolpe. Elefanttreneren fortalte at man klarer å kue elefantene ved å bruke et enkelt triks. Mens elefanten enda er liten, så blir en av føttene bundet til en trestamme. Den lille elefanten lærer at det er umulig å komme fri fra trestammen. Den resignerer. Elefanten vokser seg ufattelig stor og sterk. Men fremdeles tror den at den lille trestammen er uovervinnelig. Den forstår ikke at det kun er en velrettet kraftanstrengelse som skal til for å bli fri. Og dermed står elefanten rolig tjoret til den lille trestammen. Og slik temmer man en indisk sirkuselefant.

Og jeg tenker, at kanskje er det slik med oss mennesker også. Vi opplever ting som får oss til å tro at vi ikke kan endre livet vi lever. Vi skjønner ikke at det som skal til, er en kraftanstrengelse for å endre kurs og bli fri fra trestammen.

Det handler om å ha tro på seg selv og livet. Det handler om mennesker og indiske sirkuselefanter. Og i bakgrunnen synger Ole Paus sårt om hvor deilig jorden er…

Snart er det jul..

Med ønske om en riktig god helg.

T

Mannehelse (V) - Mentalt erigert

(Vi skraper i bunnen av boksen.)


Kjære venner,


Mannehelsen og jeg har nå kost oss i 4 uker med det magiske pulveret. Vi skraper nå bunnen av boksen, og sånn sett er det vel på sin plass med en liten statusrapport på dette meget eksperimentelle helseprosjektet. Det har vært en spennende reise, og vi er godt fornøyd. Både mannehelsen og jeg.



Vi menn er rimelig enkle skapninger. Det kommer neppe som noen stor overraskelse for dere kvinner, og vi menn er i grunnen ikke så redd for å innrømme at det er slik heller. Det enkle er ofte det beste? Så også hva gjelder seksualitet. Mange menn er ganske opptatt av sex, og så fremt vi har et visst minimum av overskudd, en potensiell sexpartner som innbyr til lystige følelser og et røropplegg som er intakt og velfungerende, så vil sex ofte være av interesse. Røropplegg?, spør du kanskje. Ja!, svarer jeg da, og påpeker at et vel fungerende røropplegg er av avgjørende betydning for at man skal kunne prestere en elegant og spenstig ereksjon.

Og nå – kjære venner – begynner dette å utarte seg til å bli litt ”Trekant”-aktig. Men jeg antydet jo noe om sexprat i forrige utgave av bloggen. Og nå er vi altså her. Det føles definitivt som om vi er på vei ut av komfortsonen. Jeg ber dere være litt tålmodig og vise litt overbærenhet. Vit at dette sexpratet leder til noe. Tross alt er det jo også slik at vakre ereksjoner gjør sex enda litt mer gøy, og dette er noe både menn og kvinner kan forholde seg til.

Ja vel, så vi snakker om røropplegg, sex og spenstige ereksjoner. En vellykket erigert penis er i bunn og grunn resultatet av rikelig tilførsel med blod, altså at blodårene som leder inn til svamplegemene i ”snoppen” tillater en frisk og god strøm av blod. Da må rørsystemet være i orden. det kan ikke være noe rusk og rask i blodårene, og det er viktig at blodårene har riktig dimmensjon. For lite nitrogenoksid i blodårene gir trangere rørledning og tynne, trange rørledninger sørger for mindre flyt av hva det nå måtte være som skal transporteres rundt i rørsystemet.

Og nå tror jeg at du begynner å ane hvor vi skal. ARGI +, dette mirakelpulveret som jeg har mast om i ukesvis, har den fantastiske effekten at det bidrar til å øke konsentrasjonen av akkurat nitrogenoksid i blodårene. Mer NO gjør at veggene i blodårene blir smidigere og at blodårene blir større.

Jeg har jamret i vei om livlige fjellbekker, larmende fosser og klukkende elver i vårløsning. Jeg har mer enn antydet at ARGI+ bedrer blodgjennomstrømningen i kroppen. Og nå lurer du selvfølgelig på om alt dette sirkulasjonspratet gjelder ”snekker`n” også. Kan det tenkes at ARGI+ foruten å gi deg økt overskudd og evig ungdom, også kan bidra til spenstigere ereksjoner og mer gøyalt sexliv?

Jeg tror ikke noe særlig på det med evig ungdom, men for øvrig utelukker jeg ingen ting.

Mannehelsen og jeg er av den nysgjerrige sorten, og vi søkte svar i vitenskapen. Og da snakker vi legevitenskapen – ikke bergkrystaller og kråkefjær.

British Journal of Urology er et tidsskrift for spesielt interesserte, fortrinnsvis leger med spesialisering innen urologi. I februarutgaven 1999 (side 269-273) så rapporteres det om en interessant undersøkelse som er gjennomført ved Universitetssykehuset i Tel Aviv.

De har testet ut effekten av L-arginin hos menn med organisk erektil dysfunksjon. Undersøkelsen er gjort randomisert, dobbelt blind og placebo-kontrollert. Jeg orker ikke å forklare hva alt dette innebærer, men vær så snill å tro meg når jeg hevder at dette er en seriøst gjennomført medisinsk undersøkelse. Ledet av urologen med det lite jødiskklingende navnet J. Chen.

Organisk erektil dysfunksjon vil si at disse mennene ikke får en ereksjon som gjør dem i stand til å gjøre det de kunne tenke seg å gjøre med en ereksjon. Jeg orker ikke å forklare i nærmere detalj hva det innebærer heller, men ber deg igjen om å stole på meg når jeg forteller at denne typen ereksjonssvikt er den mest vanlige, og at det ofte er snakk om noe kluss med det tidligere omtalte røropplegget.

50 menn med sviktende ereksjon var med i studien. 29 av dem spiste 5 gram L-arginin hver dag. Altså 1 strøken måleskje med ARGI+. 17 menn spise placebo, og 4 menn falt ut av studien. Studien varte i 6 uker, og legene undersøkte mennene grundig. Helse generelt og seksualfunksjon spesielt. Det ble ført dagbøker som i klar tekst viste hvem som hadde foretatt seg hva, og eksakt hvor mye de hadde foretatt seg. Det ble målt blodtrykk i peniser og registrert metabolitter i urin. Igjen, jeg orker ikke å begi meg ut på ørkenvandringer og lange forklaringer nå, bare tro meg når jeg sier at dette var seriøse greier. Ikke noe kødd..

Etter 6 uker kunne 31% av mennene som hadde kost seg med L-arginin fortelle at de opplevde en forbedring i seksuell funksjon. Tilsvarende tall for de stakkarene som hadde fått placebo var 12%. Legen med det lite jødiskklingende navnet – Chen – konkluderte med at det var en statistisk signifikant forskjell (Nei – jeg orker ikke å forklare!) på gruppene. Mennene som hadde fått L-arginin hadde fått bedret sin seksuelle funksjon.

Altså : ARGI+ gir bedret blodsirkulasjon i hele kroppen, og denne undersøkelsen gir definitivt et grunnlag til å fundere på om dette også kan gjelde for mer eller mindre erigerte peniser. Fysiologisk sett er blodsirkulasjon viktig for både menn og kvinner når vi snakker om morsom, vellykket og deilig sex. Jeg orker ikke å forklare, men jeg tror at du skjønner hva jeg prater om. Eller?

Og med det erklærer mannehelsen og jeg at boksen med ARGI+ er tom. Vi føler oss vitale, levende og fulle av energi. Mentalt erigert, rett og slett!

Trenger du en boks med magisk pulver? Gi meg et ord (torkill@live.no ).

Ønsker deg en god helg

T

Mannehelse (IV) - Til henne..

(Unnskyldninger, oppklaringer og et magisk pulver))


Kjære kvinner,


I ukesvis har dere hørt på gnålet om det magiske pulveret og den lett haltende mannehelsen med den stigende formkurven. Dere har vært tålmodige. Svært tålmodige.

Men også litt forvirret, viser det seg. For mens feststemningen her i pyramiden bygger seg opp, så er det mange av dere som tar kontakt og lurer på om ARGI+ er noe som bare gjør vidunderlige ting for menn. ”Mannepulver?”, lurer Tia og flere andre på.



Og det er da jeg brått innser at jeg ikke har maktet å spre det glade budskapet på en tilstrekkelig klar og tydelig måte. Jeg har helt latt meg rive med av den gledelige effekten i mitt egen lille mannehelse-univers, og har feilet med å fortelle de gode historiene på en måte som viser at ARGI+ er en kjempegod nyhet både for ham og henne.

Jeg ber selvfølgelig ydmykt om unnskyldning. Legger meg flat. Helt panneflat. Og innrømmer villig at det er min skyld og at den ”noen som må ta ansvar” i denne avslørende og pinlige affæren definitivt er meg. Det får ikke hjelpe at det bare er søndag.

Hvis jeg hadde vært en middelmådig og ganske ordinær norsk politiker, kanskje til og med minister av noe slag, så er det definitivt på dette tidspunktet jeg ville tilbudt dere gleden av å se meg ”ta hatten min og gå”. Det ville dog ikke fungert så godt i mitt tilfelle. Jeg går jo så forferdelig sakte, og jeg går aldri særlig langt. Antagelig hadde jeg bare gått på bar, og da ville vi jo ha vært like langt. Eller?

Så derfor, kjære kvinner og venner, ber jeg heller ydmykt om unnskyldning samtidig som jeg tilbyr dere en oppklaring i saken om dette magiske pulveret.

ARGI+ er et helsekostprodukt for både kvinner og menn! I all hovedsak består dette nær sagt magiske pulveret av vitaminer, antioksidanter og den langt fra uinteressante aminosyren L-arginin.

Og hvis vi nå først skal være litt tvangsnevrotisk opptatt av korrekt og utfyllende informasjon, så kan jeg fortelle at ARGI+ inneholder C, D, K, B6- ogB12-vitaminer, samt folsyre.

Vitaminer er næringsstoffer som kroppen trenger for en lang rekke viktige saker og ting. Bygge og vedlikeholde muskler, skjelett, hud og slimhinner. Omdanning av karbohydrater, fett og proteiner til energi, samt sørge for at kroppen er mostandsdyktig mot infeksjoner og annen elendighet.

Kroppen – type mann eller type kvinne – produserer ikke vitaminer selv. Og sånn sett passer det bra med ARGI+. Her får du veldig mye av det kroppen er glad i.

Videre er ARGI+ proppfull av antioksidanter. Plantestoffer fra en masse frukter og bær som blåbær, bringebær, kirsebær, bjørnebær, solbær, hyllebær og vindruer. Høres ikke det helt suverent ut? Akkurat når det gjelder det med vindruene, så er jeg personlig veldig påpasselig med å nyte nok rødvin. Fortrinnsvis kvalitetsvin fra Italia, gjerne Chianti, Veneto eller Piemonte.

Jeg innrømmer villig at dette med antioksidanter er litt ”svevende” for meg. Men det handler om å beskytte kroppens celler mot frie radikaler og skadelig oksidasjon. Førstnevnte ser jeg for meg i aggressiv bekledning med digre palestinaskjerf rundt hodet, mens bare det å høre begrepet skadelig oksidasjon får meg til å føle meg litt småpinglete og vissen. Uansett, så er det vitenskapelige holdepunkter for å hevde at inntak av antioksidanter reduserer risikoen for kreft, hjerte- og karsykdommer Og det er jo formidabelt bra. Det blir også hevdet, fra litt mer forskjellige ståsteder, at antioksidanter skal bidra til å bremse aldringsprosessen. Det ville jo være kjempefint, og jeg kan lekende lett se for meg at vi alle sammen kommer til å se ut som en nysminket og duggfrisk utgave av en shamporeklamerende Mona Grudt. Mann eller kvinne, veltrent og glatt eller innrøkt og rynkete som en rosin? Spiller ingen rolle, antioksidantene kommer til å forvandle oss alle sammen til Mona G. Eller kanskje ikke? Men antioksidanter er bra for kroppen din og det som pågår inne i den. Det er både Helsedirektoratet og jeg sikker på.

L-arginin er det siste komponentet i ARGI+, og det er vel også det som gjør pulveret magisk. Dette er en aminosyre som bidrar til å øke konsentrasjonen av nitrogenoksid i blodårene. Godt dokumentert på vitenskapelig vis. Mer nitrogenoksid sørger for at veggene i blodårene blir mer elastiske, blodårene blir dermed større. Og større rørledninger frakter mer blod rundt omkring i kroppen. Ideen om livlige fjellbekker og klukkende elver er mer tiltalende enn stillestående brakkvann.. Hmm?

For å gjøre historien kort, så vil ARGI+ sørge for bedre blodgjennomstrømming i kroppen. Det blir fraktet mer oksygen og næring til alle de organer som er glad i slikt. Mirakelpulverets sammensetning av vitaminer og antioksidanter følger med den økte blodstrømmen og gjør deilige ting med kroppen din.

Du kommer til å føle økt energi og du vil orke mer, både på den ene og den andre måten. Dette gjelder både kvinnehelsen og mannehelsen!

Nå skal jeg imidlertid ikke oppføre meg som bjellesauen i et eller annet tilfeldig valgt likestillingsutvalg. For det er jo åpenbart visse fysiologiske forskjeller på menn og kvinner. Og det kan meget vel være slik at økt blodgjennomstrømning kan gi spenstige og til dels helt særegne utslag hos både menn og kvinner. Jeg ser ikke bort fra at en eventuell oppfølger i denne ARGI-føljetongen kommer til å handle om sex. Og det kan jo bli riktig så spennende. Så kan jo heller ungdommen ha ”Trekant” med orgasmekurs, famlende leting etter G-punkt og intimvoksing for seg selv.

Men nå avslutter jeg med ytterligere unnskyldninger. Jeg ber om godt vær, blir liggende helt flat og håper at dette har vært oppklarende. Så snart du slutter å lese , kommer mannehelsen og jeg til å fortsette festen her i pyramiden..

Trenger du en boks med magisk pulver? Gi meg et ord (torkill@live.no ) – det er fremdeles mye ARGI+ her i pyramiden min..

Ønsker deg en god søndag!

Mannehelse (III) - Fest i pyramiden

(Har han tatt for mye ARGI+?)


Kjære Venner,


”Livet er en fest”, hører jeg at det er noen som får seg til å si i mer eller mindre pressede stunder. Og det er ikke det at jeg er uenig, men etter å ha vært ute både en og to vinternetter tidligere, så har jeg nå kommet dit hen at jeg stiller spørsmål. Sluker ikke agnet rått, for å si det sånn.

Livet er en fest. Okay? Hvilken type fest er det egentlig snakk om? Når starter den? Hvem er det som ber inn, og hva skal vi finne på? Er jeg invitert, og hvilke andre er det som dukker opp? Koster det noe, eller er det snakk om ”free lunch”? Og dere, kjære venner, vet utmerket godt hvor skeptisk jeg blir når noen antyder noe som helst om gratis mat..

Etter at mannehelsen nå hadde levd i ”sus og dus” i 2 uker på det fantastiske kosttilskuddet ”ARGI+”, så klarte jeg simpelthen bare ikke å la være. Jeg måtte fortelle. Om økt energi, en mannehelse som orket mer og var usedvanlig pigg og opplagt. Og jeg fortalte til Kari, den tidligere omtalte damen som var så elskverdig å selge meg en boks med dette mirakelpulveret.

Det vil vise seg om det var lurt av meg å fortelle. Til henne. Uansett, det gledet Kari å høre at jeg var til de grader glad og fornøyd med min ”nær ARGI-opplevelse”. Hun er en meget oppegående og kvikk dame, og i et øyeblikk hvor jeg ante fred og ingen fare, så dreide diskusjonen umerkelig inn på forretningsmulighetene knyttet til dette saligggjørede helsekostproduktet. ”Livet er en fest”, sa Kari. Jeg så det kanskje komme, men jeg maktet ikke å stille de kritiske spørsmålene. Og da jeg kom til meg selv igjen, så var jeg allerede inne i pyramiden, og festen skulle til å begynne.



For det er selvfølgelig en pyramide det er snakk om, selv om dette er helt i lodd og vater legalt sett, og selv om man heller strør om seg med flotte ord som MLM (multilevel marketing), direktesalg i nettverksform og team marketing. Dette minner definitivt om noe lysskye greier som til stadighet dukker opp med tilbud som er for gode til å være sanne. Og hva mener vi om det? Ikke sant! Hele opplegget stinket av fellesmøter i klamme kjellerstuer og massivt kjøpepress. Og jeg var altså på vei inn i pyramiden. Fy farao!

Men noen ganger blir man overrasket. Det som tilsynelatende virket for godt til å være sant, viser seg å være sant allikevel. Det er veldig hyggelig når slikt skjer, da blir jeg glad.

ARGI+ , dette fantastiske helsekostpulveret, bedrer blodgjennomstrømmingen i kroppen og byr på et stort mangfold av de vitaminene og antioksidantene du trenger for å være pigg og kjekk.

Det er Forever Living Products som står bak. Se litt stort på det noe svulstige firmanavnet, og vit at dette er verdens største dyrker og distributør av Aloe vera-produkter. ARGI+ er laget av mais. Antagelig fra frittgående maiskolber. Voldsomt biologisk og organisk. Forever Living finnes i mer enn 150 land og har drevet butikk i mer enn 30 år. Du har imidlertid aldri sett noe til produktene deres i butikken, fordi dunkene med Aloe vera drikk, boksene med ARGI+ og all verdens krem, sminke og hudpleieprodukter utelukkende blir solgt direkte til deg (-og meg!) uten mellomledd. Det er altså personlig- og direkte salg i nettverksform. Ikke en eneste farao å se?

Og der jeg hadde en fornemmelse av relativt tungt innrøkte kjellerstuer med dunkel belysning, så viser det seg at Forever Living framstår som en dynamisk og nytenkende organisasjon. Solide, sterke og gode løsninger på slikt som karriereutvikling, salgsarbeid, sosiale medier og produktutvikling. De bruker mange glade farger og har sitt eget språk, noen ganger oppleves de som ”glad-kristne”. Litt naive og voldsomt positive? Men det er egentlig helt greit. Det er bare et spørsmål om dosering.

Jeg er en merkelig type. Skeptisk som bare det, men også litt nysgjerrig. Alt sammen startet da jeg kjøpte en boks med magisk pulver . Det viste seg at ARGI+ virkelig kunne gi mannehelsen et løft. Og nå sitter jeg altså inne i pyramiden med en stabel bokser med magisk pulver. Før du vet ordet av det, kommer jeg til å tilby sminketips og anbefale kremer som du kan smøre inn både det ene og det andre med.

Livet er kanskje en fest, og jeg ser ikke bort fra at det er rett før den starter nå.



Trenger du en boks med magisk pulver? Gi meg et ord (torkill@live.no) – det er mye ARGI+ her i pyramiden min..

God helg!

T

Mannehelse (II) - Who wants to live forever?

(Begeistring & undring)


Kjære Venner!


- Gjør noe du er litt redd for hver eneste dag. Det bygger karakter, og det er bra for deg.

En Pfizer-sjef fra mitt tidligere liv likte å minne meg på dette. Han mente at det er viktig å stadig utfordre seg selv. Utvide grensene. Tenke ut av boksen eller komme ut av skapet. Eller hvor det nå enn er man har pleid å gjemme seg. Sjefen fra mitt tidligere liv er en klok mann. Jeg tror han har rett, og jeg prøver etter fattig evne å utfordre meg selv litt hver eneste dag.

Redd er nok ikke ordet, men jeg var definitivt skeptisk – fundamentalt tvilende og forsiktig negativ - da jeg i et heldig øyeblikk kjøpte en boks med magisk pulver. ”ARGI+” fra bedriften med det noe tendensiøse navnet Forever Living.



Who wants to live forever? nynnet jeg – tankene gikk til Queen og Freddie Mercury. Og selv om tanken på det å leve evig kanskje er noe i overkant, så har jeg daglig åpnet den magiske boksen og rørt ut en måleskje av det fantastiske stoffet i et glass med vann.

Og jeg har lyttet nøye til kroppen, ventet på at noe eventyraktig skulle skje med mannehelsen min.

Min første reaksjon er begeistring! Og - tro meg - når en surmaget skeptiker registrerer begeistring og glede, da er det all mulig grunn til å være høflig interessert. Rett og slett lure på hva det er som har gått så voldsomt bra. Stikk i strid med alle forventninger og dystre spådommer.

Energinivået stiger, jeg er mer foroverlent enn på lenge. Orker meg. Hvis det ikke hadde vært for det visne venstrebeinet, så tror jeg jaggu at jeg ville lagt ut på lange og krevende løpeturer. Følelsen av å være våken og tilstede i en maskin som surrer rundt og er velsmurt og tilfreds. Bra saker. Selvfølgelig viktig at de våkne timene er gode. Men mannehelsen omfavner også boksen med det magiske pulveret og lar meg sove som et lite barn. Vel, kanskje ikke akkurat som et lite barn, men jeg har sovet veldig godt. Det er viktig med god lading..

Det er noe som strømmer igjennom kroppen. Jeg vet ikke akkurat hva, men i hodet mitt får jeg et bilde av rennende friskt vann. Det føles som en livlig og stor fjellbekk. Rafting i Sjoa, og mannehelsen jubler av fryd. Oksygenrikt og næringsrikt blod fosser rundt i kroppen og skaper liv og glede.

Og mannehelsen – som ikke har noe stort ønske om å leve evig – venter kanskje ikke så mye mer ut av dette enn litt overskudd, noen timer med god søvn og en liten dose med begeistring. Lett å glede.

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. Er han i ferd med å gå helt av skaftet?

Neida, slett ikke. Men jeg bør vel forklare hva det egentlig er jeg driver på med. Hva inneholder boksen med det rare i? Hva er ”ARGI+”?

Tidlig på 90-tallet fant forskere et molekyl som heter Nitrogenoksid. . Dette er en gass som produseres i veggene på blodårene, og man fant tidlig ut at Nitrogenoksidet fører til at blodårene utvider seg. Stor stas! For denne oppdagelsen fikk forskerene Nobelpris, Nitrogenoksid ble kåret til ”Molecure of the year” (Joda, det finnes faktisk slike kåringer..), og verden skjønte hvordan nitroglysering virket for pasienter med hjerteproblemer. Noen smarte hoder jobbet videre med saken, Viagra var en realitet og alle hjerter gledet seg.

Nok historie. La oss bare være enige om at det er Nitrogenoksid som er den store helten her i gaten. NO utvider blodårene og bedrer blodtilførselen fra stortå til isse. Dette gir mer oksygen og næring til alle organer og celler i kroppen. Og det er jo bra.

”ARGI+”, altså det magiske pulveret i den mye omtalte boksen, er et helsekostprodukt. Det inneholder aminosyren L-Arginin. Dette er en aminosyre som kroppen også produserer selv. Men noen ganger blir det ikke nok. L-Arginin sørger for økt konsentrasjon av Nitrogenoksid i åreveggene, og bidrar dermed til at blodårene utvider seg. Dette gir økt blodtilførsel til både det ene og det andre organ i kroppen, noe som er med på å forklare min tidligere opplevelse av klukkende fjellbekker og jublende rafting. På en måte var opplevelsen min faktisk riktig – det lar seg forklare med L-Arginin.

L-Arginin sørger for ”fri flyt”. Men det er selvfølgelig langt fra uinteressant hva flyten inneholder. ”ARGI+” har en sammensetning av antioksydanter og vitaminer, og dette er godsaker for samtlige organer og celler i kroppen.

Boksen med det magiske pulveret – ”ARGI+” – er altså et komplett kosttilskudd, der L-Arginin sammen med vitaminer og antioksidanter sørger for bedret blodsirkulasjon og mer næring til hele kroppen. Og jeg leser i brosjyren at det er sundt for hele kroppen, gir ekstra energi og sørger for at du orker mer. Alt dette tror jeg på, og mannehelsen nikker bifallende i bakgrunnen.

”ARGI+” skal også være gunstig for potensen. Dette er selvfølgelig mannehelsen svært interessert i, og jeg registrerer at selv om ”ARGI+” er et kosttilskudd og Viagra er en medisin, så er de begge basert på Nitrogenoksid. Økt blodtilstrømning kan definitivt være gledelig for dem som ønsker litt mer liv og røre i den nedre avdelingen.

Mannehelsen og jeg halter videre her i livet. Boksen med det magiske pulveret tar vi med oss. Vi er på jakt etter det gode livet, og i bakgrunnen synger Freddie Mercury og Queen med innlevelse. Who wants to live forever?

Kunne du tenke deg en boks med magisk pulver? Leve evig, eller rett og slett bare leve godt?

God helg!

T

Mannehelse (I) - Boksen med det rare i!

( No free lunch?)


Kjære Venner,

Hva husker vi egentlig fra skolen? Det er sikkert voldsomt variabelt, men etter å ha tilbrakt et snaut tiår på diverse høyskoler, så vil jeg for min egen del si at all kunnskapen og lærdommen kan kokes ned til en læresetning: ”There is no such thing as a free lunch!”. Eller – som den gamle ville sagt - ”Hvis det er for godt til å være sant, så er det som regel ikke det.”

Den gamle skjønte seg ikke noe spesielt godt på økonomi, finans og fjas, så for hans del bygget læresetningen utelukkende på livets harde realiteter. Men det passer jo godt. For her er det nettopp livet vi snakker om. Eller? Spørsmålet er om jeg har lært noe av det, essensen fra høyskolen og visdommen til faren min. Jeg vet egentlig ikke. Det er all mulig grunn til å tvile på det, og jeg lar det være opp til dere som iherdig leser videre på dette elendige skriveriet å få det siste ordet i saken.

Etter denne noe uryddige og til tider ganske forvirrende innledningen, så vil det sikkert glede både den ene og den andre å få vite at opphavet til galskapen denne gangen er temmelig enkel og liketil:

Jeg har gått til innkjøp av en boks med magisk pulver.



Jepp, da var det sagt. Godt å få det ut. Og for å være litt mer spesifikk, så er det snakk om helsekost. Det er godt mulig at jeg har misforstått noe når det gjelder det magiske, men jeg skjønner såpass som at det fantastiske pulveret i denne boksen vil kunne gjøre fremragende og vakre ting for helsen min.

Helsekost!! Så lite mandig, tenker du kanskje. Og jeg er ikke uenig med deg. Mannehelse er ikke noe vi snakker om i tide og utide. Det er vel heller slik at folk flest pynter seg med rosa sløyfer, koseprater om mammografi og lar seg rive med i diskusjonen om vi ikke burde bruke litt realt med penger på å korte ned ventetiden for dem som trenger rekonstruksjon av kreftopererte bryst. Alle er opptatt av dette, og det er jo vel og bra. Men mannehelsen snakker vi ikke så mye om. Og det til tross for at den moderne norske mann er syk, i alle fall langt mer syk enn den norske kvinnen. Mer selvmord, flere ulykker og mer sykdom. Menn dør hyppigere av alle typer kreft, unntatt brystkreft, i alle aldersgrupper under 75 år. Dagens kvinner har en forventet levealder på 81.4 år, mens den moderne mann ikke orker mer enn 76 år. Det er kanskje nok? Statistikk er grimme greier..

Menn er ikke spesielt flinke til å ta vare på helsen sin. Det er noe tafatt over mannehelsen, mens kvinnene er flinkere til å prate om både problemer og tilstander. Kvinner er flinkere til å gå til leger med sine helseplager og sykdommer. Og i tillegg besøker de gjerne og ofte all verdens akupunktører, massasjeterapister og alle andre tenkelige ( og litt utenkelige?!) alternative behandlere.

Alt dette mens vi menn tror at helse handler om pulsbelte og startnummer i Birkebeinerrittet. Det ender altså med en tidlig død. Ikke mye helse i det, egentlig.

Med denne litt traurige erkjennelsen i ryggmargen valgte jeg altså å gå til det noe drastiske skritt å kjøpe inn en boks med magisk pulver. ”ARGI+”.

Og det er ikke det at jeg ikke var skeptisk. Når det gjelder helsekost og lettvinte løsninger er jeg på grensen til det usympatisk tvilende. Tro meg. Firmaet het Forever Living, og det navnet gjorde meg definitivt ikke mer velvillig innstilt. Dessuten er det jo statistisk sett løgn og bedrag. 76 år.. Men damen var både hyggelig og informativ, og hun var altså villig til å selge meg dette fantastiske pulveret som på mange vis ville kunne gjøre livet mitt både gildere og mindre friksjonsfylt.

Det kan være at jeg var bevisstløs i gjerningsøyeblikket, eller at jeg falt ut av en eller annen merkelig og bisarr grunn. Men uansett, nå sitter jeg her med denne boksen med ”ARGI+”, og har faktisk blitt enig med meg selv om å gi det en sjanse. Ta mannehelsen på alvor. Pleie meg selv og være åpen for mirakler av både det ene og det andre slag. Boksen inneholder nok pulver til å holde meg gående i 30 dager. En strøken måleskje hver morgen. Jeg startet i dag.

Jeg vet selvfølgelig at det ikke er snakk om noen ”free lunch”, men tenker også at man av og til må våge å prøve noe nytt.

Hvem vet, plutselig kommer jeg til å føle meg helt utenomjordisk pigg og opplagt. Eller kanskje det blir andre sterke opplevelser, merkelige hudutslett og hårvekst i håndflatene?

Jeg lover å studere brosjyren og kjenne godt etter med tanke på mulige mirakler. Inntil videre fortsetter jeg med å blande ut en måleskje av mirakelpulveret i et glass med vann hver morgen. Fantastisk fin og lilla farge – smaker godt! Jeg vet ikke hvor mange dager det går før livet endrer seg radikalt, men du kan regne med å få høre om det hvis det er noe å skrive hjem om.

Tenk om det skulle vise seg at det faktisk finnes noe slikt som gratis lunsj..

Med ønske om en god helg!

T

Livet er midlertidig.

(Hva skal du gjøre i dag?)


Kjære Venner,


Noe av det med å bli voksen, er at man sakte men sikkert får en fornemmelse av at sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset. Foreldre forsvinner. Venner, kolleger og folk man har hørt om får unevnelige sykdommer, kommer i veien for bussen eller rammes av ulykker og annen elendighet.




I det ene øyeblikket er man er man heftig engasjert i zumba-dans på det lokale trimstudioet eller sover seg igjennom et møte på jobben, før man i det neste øyeblikk ”sjekker ut”. Alt er ”business as usual”. Og plutselig, så er man historie. Det skjer noe hele tiden – 24/7 – men livet er midlertidig.

Man søker sammen når slikt skjer. Da er det godt å prate sammen. Men død er et vanskelig tema for de aller fleste av oss. Vi prøver å unngå det, og snakker helst om noe annet. ”Hvis jeg dør”, er en frase som brukes framfor ”når jeg dør”.

Dette forundrer meg litt, og jeg lurer litt på hvorfor det er slik. Jeg leste en liten tekst fra boken ”Maktub” av Paulo Coelho. Fritt oversatt, slik jeg forstår det, blir det noe slik..

” Mesteren sier: Mine kjære venner, jeg må fortelle dere noe som dere kanskje ikke er klar over. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle kunne gjøre dette mindre vanskelig for dere å høre, hvordan jeg skulle kunne male budskapet i glade farger, knytte det til et løfte om paradis, eller tilby en hel og god forklaring.

Men jeg finner ingen måte. Trekk pusten dypt og forbered dere. Jeg må bare si det som det er. Jeg kan forsikre dere om at jeg er absolutt sikker på det jeg skal fortelle dere. Det er uunngåelig og hevet over enhver tvil.

Det er det følgende: Dere kommer til å dø. Det kan bli i morgen eller om femti år fra nå, men – før eller senere – så kommer dere alle til å dø. Selv om dere helst ville slippe. Selv om dere har andre planer.

Tenk nøye over hva du skal gjøre i dag. Og i morgen. Og resten av livet ditt.”

Og kanskje er det slik at vi ved å akseptere at alt skal ta slutt en dag, også tvinges til å innse at vi må bruke tiden vår best mulig. Hastverk er kanskje ikke et godt ord i denne sammenhengen, men det synes helt åpenbart at det ikke er fornuftig å utsette det du har anledning til å gjøre i dag.

Jeg skammer meg litt over at jeg ikke er flink nok til å følge egne drømmer, og at jeg ikke griper tak i alt det jeg kan oppleve her og nå. Det er tross alt her og nå som gjelder! Dagen i går får du ikke gjort noe med, og dagen i morgen vet du ikke noe om. Livet er en usikker affære. ”Risky business”, og definitivt midlertidig.

Jeg skal gjøre noe med det – i morgen…

Ønsker deg en god helg!

T

Dette går over.

(Fattig trøst?)


Kjære Venner,


Vi trenger alle litt trøst og støtte noen ganger. Tøffe ting skjer, og livet kan ha faser der det er urimelig mye motvind.

Men det er ikke alltid lett å vite hva man skal si eller gjøre for å lindre smerten og styrke håpet.

Og denne problemstillingen oppsto ikke for første gang i går. En liten historie fra sufi-tradisjonen..

Sufismen er en mysterietradisjon innenfor Islam. Utviklet i Midtøsten på 700-tallet, og har i dag tilhengere over hele verden. Sufismen har skapt en stor mengde poesi, filosofi og vitenskap. De store sufi-mestrene har fortalt mange kloke historier..


Historien om kongen og talismanen.

En konge hadde mange vise menn rundt seg. En morgen da de snakket sammen var kongen usedvanlig stille.





- Hva er galt, Deres Høyhet? spurte en av de vise menn.

- Jeg er forvirret, svarte kongen. Noen ganger blir jeg overveldet av tristhet og melankoli, og føler meg kraftløs og ute av stand til å ivareta mine plikter. Andre ganger blir jeg helt svimmel og ør av all den makten jeg har. Jeg trenger en talisman som kan gi meg fred med meg selv.

De vise menn – ganske overrasket over en slik henvendelse – brukte lang tid på å diskutere saken. Flere måneder. Til slutt ga de kongen en gave.

Vi har fått gravert inn noen magiske ord i en talisman. Les dem høyt når makten gjør deg ør eller du er fylt med tristhet.

Kongen så lenge på talismanen som han hadde bedt om. Det var en helt enkel amulett av sølv og gull, med inskripsjonen ”Dette går over”.

Så er det er vel kanskje slik at alt går over. Til slutt.. Når natten er som mørkest, en ny dør åpnes når en annen lukkes, osv. Fattig trøst, eller?

Jeg ønsker deg en god helg!

T

Om livet og mulighetene.

(Det store pokerlaget)


Kjære Venner!


Livet er en meget usikker affære. På mange måter er det ren og skjær gambling, ikke så helt ulikt et rimelig vellykket pokerlag.

Det var et stort pokerlag i Høyjord. Ikke så eksotisk rent geografisk sett, synes du kanskje. Men sånn er det av og til, både i livet og med pokerlag. Noen ganger er det samba på en strand i Rio de Janeiro, mens du andre ganger – som regel – befinner deg i mørket i Høyjord.




Men jeg var ikke alene i mørket i Høyjord. Jeg kom til de jeg ser på som mine. Elgen, Harald, Tore og resten av klanen. Og det er alltid godt å se venner, både i livet og i store pokerlag. Men det var mange der jeg ikke kjente fra før også. De kom fra den store verden utenfor Høyjord, fra Kodal, Vivestad og Revetal. Det var kanskje noen fra Andebu der, og selv Sandefjord var representert. Høyjord var en smeltedigel denne kvelden, og sånn er det jo noen ganger, både i livet og med store pokerlag.

Mens vi alle har det til felles at vi har fått livet i gave, så starter vi da også med et likt antall sjetonger i dette store pokerlaget. Noen av oss kunne sikkert ha tenkt oss litt ekstra, men sånn blir det bare ikke. Vi stiller til start med det vi har – både i livet og i dette store pokerfellesskapet.

Og så begynner livet og pokerspillet.. Vår variant er Texas Hold`em, det vil si at det er 5 kort åpent på bordet mens hver spiller sitter med 2 kort på hånden. Og akkurat som det kan være i livet ellers, så er også pokerspillet fullt av regler og normer for hva som er anstendig og god oppførsel. De fleste av oss kommer jo fra møblerte hjem. Tross alt..

Vi får alle sammen kort fra den samme kortstokken. Det stokkes og deles hele kvelden, og det er neppe noen grunn til å tro at det er noen som i det store og hele får mye bedre kort enn andre. Litt heldig her og litt uheldig der, det jevner seg ut. Og sånn er det vel ofte i livet også, tenker jeg. Noen ganger får vi servert gode muligheter, mens vi andre ganger synes at utgangspunktet er ganske elendig. Men i det store og hele er det vel ganske få som er født med gullhår der nede eller som systematisk motarbeides av alle høyere makter.

Men både i pokerlaget og i livet, så får vi alle en rekke muligheter. Men om mulighetene er tilstede for alle, så er forskjellen stor når det gjelder hvordan vi tar vare på sjansene våre. Og etter ganske mange mørke – og noen lyse – kvelder i Høyjord, så har jeg kommet til den erkjennelse at det som skiller en god pokerspiller fra middelmådigheten eller rett ut sagt den begredelige, er evnen til å vite når man skal satse og når man skal gi seg.

Det er så enkelt – både i poker og i livet – at man bare må vite når man skal gi gass og når det er fornuftig å bruke bremsen. Alle som opplever suksess i livet, har på et gitt tidspunkt fått en mulighet, sett potensialet og har gitt full gass . På det samme vis kan vi konstatere at det lett går til hundene hvis vi ikke bremser ved gitte anledninger.

Men hvordan vet man når man skal gi gass eller bremse? Spør ikke meg. Jeg vet bare at mulighetene er der ute – i livet og ved pokerbordet – og at alle som lykkes og får til det de drømmer om, har bestemt seg for enten å gi gass eller bremse. Satse høyt eller kaste kortene.

Og det interessante er i grunnen ikke hvorfor du velger å gjøre som du gjør, men heller at du bestemmer deg for noe idet muligheten dukker opp.

Slik skapes store forretningskvinner, presidenter i Amerika, fotballstjerner, strålende musikere, hverdagshelter og seierherren i det store pokerlaget i Høyjord. Og alle sammen har det til felles at de ga gass på riktig mulighet, og brukte bremsene der det var fornuftig.

Livet – og pokerlaget i Høyjord går sin gang. Det prates, røykes og drikkes. Muligheter kommer og går. Det er dem av oss som ikke vet når vi skal bremse eller gi gass, vi lar være å satse på gode muligheter og skjønner heller ikke alltid når det er på tide å kaste kortene. Det går en stund, men så er sjetongene borte og pokerlaget er over for vårt vedkommende.

Til slutt, antagelig en gang langt ut på natten, sitter det en spiller igjen med alle sjetongene. Det er vinneren av det store pokerlaget i Høyjord. Og det er ikke så helt ulikt livet, tenker jeg. Det er nok av dem som synes å tro at den som har mest penger igjen når han dør, er den som har vunnet. Jeg er vel ikke helt sikker på det, men jeg både håper og tror at livet og store pokerlag er litt forskjellig når det kommer til dette punktet. Det vil vise seg.

- Poker er enkelt, sier Harald.

Mulig det, hvis du vet når du skal gi gass og når du skal kaste kortene. Jeg takker for meg, går ut i natten og konstaterer at det er høst i Høyjord.

I morgen er det nye muligheter. Det er bare å gi gass..

Med ønske om en god helg!

T

Du må reise deg!

Kjære venner,

Det er viktig å presse grenser, tvinge seg selv til å føle litt på hvordan livet er utenfor komfortsonen. Det kan være både slitsomt og ubehagelig, men hvis du ønsker å utvikle deg må du tørre å måle krefter med livet. Medgang og evigvarende solskinn bidrar sjelden til utvikling og forbedring. Sånn sett kan det være greit med litt midlertidig motgang her i livet. Og da tenker jeg ikke på litt lett bris, men heller litt real kald og heftig storm. Gjerne med regn i kastene.



Når du gjennomvåt sliter deg fram i stormen, så får du også god anledning til å reflektere litt over hvorfor du er skrudd sammen slik som du er. Hva er det som gjør deg til den du er, hvem er du og hvorfor holder du det gående?

Min personlige storm har til tider vært ganske voldsom, og der er neppe noen overdrivelse å si at jeg noen ganger har vært ganske så gjennomvåt. I dette uværet har jeg hatt mye glede av noe min far – pappa – pleide å si til meg. Det er en viktig del av meg – en av de byggeklossene som er viktig i mitt fundament.

- Du må alltid reise deg. Aldri gi opp. Det er ingen som kan vinne over en som alltid reiser seg igjen!

Jeg vil gjerne få lov til å fortelle deg litt om faren min, hvis du har tid og anledning til å lytte.

Faren min var en arbeider-kjempe, av den typen som LO-pampene bare kan drømme om når de synger internationalen. Kodeks og moral for disse kjempene var alltid disiplin gjennom arbeid. Ingen raske eller lettvinte løsninger. Ingen aksjeavkastning eller lottogevinst. Den eneste måten å leve på – å vinne – var å komme seg ut av sengen hver eneste morgen for å møte dagens oppgaver. Du må aldri gi opp, du må reise deg igjen!

Jeg er hugget ut av det samme grunnfjellet. Det er jeg stolt av. Mitt familietre er spekket med ordknappe og trauste arbeider-kjemper. Jeg er den første mann i ”klanen” med høyskoleutdannelse og interesse for fin kontorjobb. Men allikevel, inne i meg lever verdiene etter kjempene videre.

Den gamle er borte nå. De siste årene kunne man med det blotte øye konstatere at han fysisk sett krympet, til en liten mann med brunbarket hud og hvite buskede øyebryn. Et mildt vesen som lot deg ane kjempens storhet. Store never som kunne fortelle om et liv med mye arbeid og slit .Jeg savner stillheten og klokskapen hans.

Han stakk av fra kokk- og stuertskolen i Tønsberg en gang på 40-tallet. Løy på alderen og fikk hyre som byssegutt. Han var liten for alderen – jeg har sett bilder fra alle de store og beryktede havnebyene. Pappa gjerne avbildet med en alt for stor frakk og en Humprey Bogart-inspirert hatt. Tøffe tider i et tøft miljø. Men den som alltid reiser seg igjen, vil alltid klare seg..

Da jeg var liten gutt, og livet på barneskolen var urimelig og tøft, så var den vennlige formaningen fra pappa alltid den samme. ”Du må reise deg igjen”. På denne måten skulle man takle vanskelige skole-oppgaver, uvennlige barn og tøffe tak på idrettsarenaen.

Han kjørte en godt brukt og kongeblå Fiat 127 på den tiden jeg ble moden for øvelseskjøring og sertifikat. Litt ut i undervisningen syntes han at jeg burde trene litt alene på å rygge bilen på gårdsplassen. Det gikk mindre enn 3 minutter før jeg presterte å kjøre ned en av de massive mustolpene ved innkjørselen. Fortvilet ble bilnøklene lagt på kjøkkenbordet, og jeg satt meg til å furte i kjellerstuen. Da kom den milde kjempen inn, jeg fikk nøklene tilbake med beskjed om å reise meg igjen. Ut og kjør! Samme kveld fant pappa fram hammer, banket ut bulken og lakkerte med kongeblå farge fra sprayboks. Det er jo bare en bil, sa kjempen.

Da det utenkelige skjedde, og livet mitt brått skiftet kurs en tidlig september-morgen i 2003, så ble den sindige kjempen fortvilet og redd. Jeg lå på sykehuset i Tønsberg, neddopet hinsides bevissthet, og han kom på besøk. Han ble stående i tussmørket på rommet, rett ved sengen min. ”Jaja, dette var triste greier..” Han var en mann av få ord. Jeg kjente den svære neven hans på pannen min. Og rett før han reiste seg for å gå, sa han det som bare måtte sies, ”Gutten min, du må reise deg igjen!”

Jeg er stolt av faren min og det verdigrunnlaget han har gitt meg. Det er ikke snakk om så voldsomt fjonge og ordrike leveregler. Det er ganske enkle saker.

Men når livet er ubehagelig og vinden er voldsom og sterk, da vet jeg at han hadde rett. Suksess er ikke det å gå uprøvd gjennom livet – aldri falle – men heller det å komme tilbake, reise seg igjen. Du må alltid reise deg igjen. Den gamle viste meg at det er sånn det må være. Det tror jeg på.

Med ønske om en god helg!
T

Alle skal med?

(Danse?)

Kjære venner,

Alle skal med, sier Jens, og det høres unektelig ganske inkluderende og fint ut. Tanken er antagelig både riktig og viktig. Alle må bidra i et fellesskap. Og det er av avgjørende betydning for hvert enkelt menneske at det får lov til å være med å bidra. Det er vel det fellesskap handler om?



Jeg er en mann på 45 år, sånn omtrent midt i livet altså. Og livet har på mange måter behandlet meg både generøst og godt. Jeg har ganske mye utdannelse, og har fått lov til å jobbe med markedsføring og ledelse i omtrent 20 år. Et fagfelt som jeg interesserer meg, og en arena der jeg har kunnet være en betydelig bidragsyter.

Den første halve delen av livet mitt hadde jeg en temmelig stø kurs mot stjernene. En solid og blomstrende karriere, pappa til to barn og en hverdag der jeg ble regnet med som bidragsyter. Jeg var definitivt en del av fellesskapet.

Men alt kan brått endres - 6.september 2003 våknet jeg opp med en hjerneblødning. Jeg ”mistet” den venstre delen av kroppen min. Rehabiliteringen, opptreningen og veien tilbake til livet har vært lang og svært utfordrende. Nå er jeg kommet så langt at jeg går brukelig bra med stokk – jeg kan delta i livet, både det som angår arbeid, familie og fritid. Jeg har både ressurser, vilje og pågangsmot.

Dette er tung historie med en ganske fin utgang. Men det er ikke først og fremst denne jeg ønsker å dele med deg.

I mai 2009 ble jeg, etter en nedbemanningsprosess, arbeidsledig. Jeg betraktet meg selv umiddelbart som arbeidssøkende, og begynte med friskt mot å lete etter en ny jobb. Jeg har, som allerede nevnt, mye utdanning og en CV som bærer med seg løfte om ganske omfattende og tung erfaring. I min verden – i mitt hode – virket det helt åpenbart at jeg ganske raskt skulle finne meg en ny jobb der jeg kunne få bruke mine evner og ressurser. Jeg skulle fortsette med å være en bidragsyter, være en del av fellesskapet.

Jeg har søkt mange jobber . De fleste jobbene har jeg vært godt kvalifisert for – noen ganger overkvalifisert, kanskje, og andre ganger kanskje ikke godt nok kvalifisert. Jeg har imidlertid ikke vært kresen. Ønsket om å komme i jobb har vært, og er, en voldsom drivkraft. Det å stå utenfor arbeidslivet har jeg opplevd som en stadig mer belastende og vond situasjon. Det er noe som ”spiser meg opp” dag for dag.

Uansett, jeg har kontaktet bedrifter, snakket med personalsjefer, pleid nettverk og skrevet søknader. Jeg har blitt innkalt på intervju og møter, og jeg har blitt møtt av den store stillheten. Jeg har følt på usikkerheten hos dem jeg ville jobbe for, og jeg har fått brev i posten eller mail med beskjed om at ”stillingen er besatt”.

Nå er det jo slik at man sjelden får en begrunnelse for de valg som er gjort, og mest sannsynlig aldri får ærlig tilbakemelding.

Så min historie er at jeg brenner for å komme i jobb, jeg har så store ressurser jeg gjerne skulle ha brukt. Men jeg møter en verden der folk som ikke går like bra som alle andre blir møtt med stillhet og skepsis. Jeg vet selvfølgelig ikke noe om hva folk tenker når de møter meg i intervjusituasjonen, men jeg tror kanskje at de føler usikkerhet og utrygghet. De lurer kanskje på om jeg tenker like sakte som jeg går, om jeg vil være mye borte fra jobben og om det vil være et risikoprosjekt å ansette meg. Men, ingen sier noe. Det ville jo være forferdelig ukorrekt. Og det er ikke det at de er dårlige mennesker, for det tror jeg virkelig ikke at de er. Men de er engstelige og skeptiske, og sliter med holdinger som er unyttige og bidrar til diskriminering og utestengelse.

Jeg – på den annen side – vet at jeg har mye å gi. Jeg ønsker kun en mulighet til å være med i fellesskapet. Bidra.
Og mens Jens snakker om at ”alle skal være med”, så møtes jeg og alle andre som er i samme ulykkelige situasjon med øredøvende stillhet rundt om kring i de ulike intervjuene. Det er trist for fellesskapet, som virkelig har behov for at alle bidrar og ”er med”, og det er en personlig katastrofe for meg og alle de andre som blir avvist og ikke får lov til å bidra til fellesskapet.

Dette er en sterk historie, og den berører egentlig oss alle sammen. Kanskje er det du som opplever det utenkelige i morgen. Kanskje er det du som møter den store stillheten i kampen for en plass i fellesskapet. Hvordan ville du da ønske at du ble møtt? Tenk litt på det..

Jeg gir meg imidlertid ikke. Før eller siden treffer jeg en som ser det store potensialet i meg, og som vet å sette pris på den ilden som stadig brenner. På mange måter er jeg som en gammel dame på danserestaurant. Smertelig klar over at mulighetene er begrenset og sjeldne. Ber du meg opp til dans, så kan jeg love deg at jeg kommer til å gi alt!

Vet du om noen som kunne tenke seg å danse? Jeg er takknemlig for den hjelp du ønsker å bidra med.

Med ønske om en god helg!

T

Kunsten å være ubekymret.

(Om å lære hester å fly)


Kjære Venner,

De fleste bekymringer blir det aldri noe særlig ut av. Egentlig. Og slik sett må livet være en fest for de mennesker som makter å leve i øyeblikket uten å la tankene være opptatt av å føle bekymring og frykt for det som muligens kan komme til å skje i en eventuell framtid. Det må være storartet å være ubekymret.




Jeg har møtt slike tilsynelatende ubekymrede mennesker, og jeg lurer alltid på hvordan de får det til. Er de virkelig så balanserte, rolige og tilbakelente, eller er det bare det at de er flinkere enn folk flest til å skjule sin uro og sine bekymringer.

Jeg er som folk flest. Jeg bekymrer meg, - for både det ene og det andre. Og, jeg vedgår det gjerne. Frykt er både naturlig og sunt. Det er noe som skal og bør finnes inne i oss alle. Men det er altså noen av oss – som meg – som bruker for mye tid og krefter på å male et ugreit bilde av hvordan alt kommer til å bli dersom det nå går så galt som det noen ganger har en tendens til å gå. Slik frykt og bekymring er ikke bra for oss. Vi mister helhetsbildet, gjør merkelige valg og makter ikke å glede oss fullt og helt over alt det som vi virkelig burde glede oss over.

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevski – som for øvrig ikke akkurat er kjent som en utpreget sorgløs og glad gutt – konkluderer med at ”Menneskene liker å telle sine bekymringer, men de teller ikke sine gleder.” Mulig det.

Men, kjære venner, nå skal vi ikke grave oss helt ned. For mens frykten og bekymringen hvisker til oss at vi skal være fornuftige, gi opp eller la noe være, så finnes det motvekter som besluttsomhet, standhaftighet, håp og ambisjoner. Det er egentlig ingenting å frykte, bortsett fra frykten selv. Det var president Roosevelt som sa dette i et presset øyeblikk, og jeg er ganske sikker på at det var veldig klokt sagt.


Om å lære hester å fly ..

Være opptatt av et problem før det faktisk inntreffer. Å bekymre seg. Vi antar og frykter at ting alltid vil få det verst tenkelige utfall. Slik er kanskje de fleste av oss. Men det finnes heldigvis unntak. Et av dem er helten i denne lille historien.

For ganske lenge siden, i et lite kongedømme langt nord i India. En meget gammel konge dømte en mann til døden ved henging. Jeg vet ikke hvorfor, og strengt tatt spiller det heller ingen rolle i denne sammenhengen. Uansett, da kongen akkurat hadde kunngjort sin beslutning, så svarte den dømte mannen umiddelbart:

- Herre konge, du er en klok mann, nysgjerrig og oppmerksom på alt det dine undersåtter er opptatt av og med. Du lytter til- og respekterer guruer, sannsigersker, spåmenn, slangetemmere og fakirer.
- Da jeg var et barn, lærte min bestefar meg kunsten å få en hvit hest til å fly. Og siden det ikke er noen andre i kongedømmet ditt som kjenner til denne hemmeligheten, så bør du spare mitt liv.

Kongen befalte straks at det skulle føres fram en hvit hest.

- Jeg trenger to år sammen med dyret, sa den dødsdømte, og kongen svarte at det var greit. Allerede nå var han litt mistenksom.

- Men hvis du ikke lærer hesten å fly, så vil du bli hengt!

Den dømte mannen – overlykkelig – forlot plassen sammen med hesten. Han dro rett hjem til huset sitt, og fant hele familien preget av uro, sorg og tårer.

- Er du gal, ropte de mot ham! Siden når har noen i dette huset behersket kunsten å lære hester å fly?
- Bekymre dere ikke, svarte mannen.
- For det første, så er det antagelig ingen som så langt har forsøkt å lære hester å fly, og for alt det vi vet, så kan det vise seg at hesten er lærevillig og virkelig kan mestre kunsten å fly.
- For det andre, så er kongen allerede svært gammel, og han kan godt komme til å dø i løpet av de neste to årene.
- For det tredje, så kan jo hende at hesten dør, og da må de vel i rettferdighetens navn gi meg en ny hest og to nye år for å trene denne.
Og, det er jo alltid muligheter for statskupp, naturkatastrofer, generelt amnesti og andre hendelser som snur opp ned på hele tilværelsen.
- Men hvis nå alt skulle forbli akkurat som det er i dag, så har jeg allikevel fått to ekstra år i livet mitt. Det er neppe uvesentlig.
- Bekymre dere ikke!

Det er ingenting å frykte, jeg akter å telle gleder, og hvis det nå skulle utarte seg skikkelig, så vil jeg satse alt på flygende hester. Det er en plan. Hva tror du?

Med ønske om en god helg!

T

Dronningen av Birken.

(Juksepave eller bråkmaker?)


Kjære Venner,

Jeg starter like gjerne – først som sist – med å be om unnskyldning og tilgivelse. For denne gangen akter jeg å fortelle en liten historie som kanskje kan få dere til å tro at jeg gjør narr av et annet menneske. Henger vedkommende ut. Og det er jo ikke særlig pent gjort. Det er nærmest litt ondskapsfullt . Litt infamt. Slikt skal man ikke gjøre. Så lavt skal man ikke synke. Men jeg klarer ikke å la være, og derfor starter jeg med å be om unnskyldning.

Jeg er ikke helt sikker på hva denne historien egentlig handler om. Kanskje den handler om det å miste bakkekontakten eller om hvor galt det går når man ikke lenger klarer å holde perspektivet på hva som er viktig her i verden. Eller kanskje den handler om dumhet? ” Det finnes ikke dumme mennesker. Men mennesker gjør dumme ting”, pleide alltid min mor å si. Og fra et oppdragende ståsted var det sikkert både klokt og velfundert sagt og ment. Som sagt, jeg vet ikke om det er akkurat det denne historien handler om. Jeg lar det være opp til deg å konkludere.

Uansett, her er historien om Ragnhild og Birken.



Ragnhild er 47 år og fra Rena. Jeg har aldri møtt mennesket før, og har ingen ide om hvem hun er og hva hun står for. Jeg skjønner imidlertid at Ragnhild må være litt av en spreking, for jeg har lest at hun er en meget ivrig deltager i Birkebeiner-arrangementene. Hun løper, går på ski og sykler, Fort. Er visstnok en av de beste i klassen damer 45-47 år. Helt sikkert en storartet klasse, en bra samling mennesker å være en del av. Jeg hadde jo selvfølgelig ikke begrep om at det var noen som helst grunn til å interessere seg spesielt for dette alderssegmentet i denne sammenhengen. Jeg mener, jeg liker damer på 47, men jeg bryr meg jo ikke stort om deres Birken –meritter. Når sant skal sies, så bryr jeg meg ikke stort om Birken i det hele tatt.

Ragnhild og hennes grimme skjebne har imidlertid blitt massivt omtalt i media. Dagens Næringsliv følger Ragnhild og saken hennes med like stor interesse som om det skulle være snakk om økonomisk ragnarokk i USA eller finanssvindel begått av Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen i fellesskap. Side opp og side ned.

I korte trekk, så er det slik at Ragnhild syklet Birken for noen få uker siden. Hun kom til mål, sikkert sølete og ganske sliten, og ble møtt av funksjonærer som kontrollerer at deltagerene har sekk med påbudt vekt og innhold. Jeg har skjønt det slik at sekken skal veie 3.5 kilo, og at visse klesplagg skal være en del av oppakningen. Funksjonærene kontrollerer og deltagerene må kvittere på et skjema. Det er orden i sysakene. Ragnhilds sekk veide ikke 3.5 kilo, og inneholdt ikke de klesplagg som reglene forlangte. Det endte opp med at Ragnhild fikk et straffetillegg i tiden på 15 minutter.

Ragnhild har protestert, og er lagt fra enig i verken påstått regelbrudd eller tilmålt straff. Birken og dets funksjonærer står på sitt, og dermed har vi det gående.

Jeg var så naiv at jeg trodde at dette umulig kunne være så farlig i et sykkelløp for mosjonister. Og det er jo voksne mennesker det er snakk om. Tenkte jeg.

Men Ragnhild protesterte til Birken-ledelsen, og sistnevnte sto klippefast ved sin kontroll og straffeutmåling. Ragnhild var sikker skuffet, sint og lei, og hun følte seg uthengt som juksepave. Og det er jo ingen som ønsker å bli framstilt slik. Hva skulle vel alle de hyl-spreke vennene hennes tro og si? For Ragnhild var vel dette omtrent som å bli kledd naken og bli plassert i gapestokk på det lokale torget på Rena. Til spott og spe. Huff og huff..

Men selv om Ragnhild var dypt krenket og ulykkelig, så viste hun pågangsmot og tiltakslyst. De siste ukene har jeg kunne glede meg over flotte artikler i Birken-avisen . Dagens Næringsliv har med fete krigstyper fortalt om den grove urett som har rammet Ragnhild. Og Ragnhild – 47 år – har engasjert en egen advokat for å komme til bunns i saken. Advokat Gunnar Martin Kjenner skal hjelpe Ragnhild med å ta et oppgjør med Birkens kles- og sekkereglement! Og Birken har ikke tenkt å gi seg, de har egen advokathjelp til å sikre gjennomslag for det de allerede har gjort.

Og oppi alt dette sirkuset, så leser jeg at Ragnhild på 47 synes det er sårt og vanskelig å bli ”hengt ut” som juksemaker. Jeg skjønner vel kanskje ikke helt hvorfor hun da velger å gjøre skittentøyvasken offentlig i dagspressen, med alvorlig overbetalte advokater som bisittere. Hva tenkte du på, Ragnhild?

Jeg synes imidlertid at hele saken er litt uvirkelig. Birken og sykling er lek og moro, og det virker kanskje litt i overkant voldsomt når godt voksne mennesker trenger advokathjelp for å kunne fungere i leken.

I denne sammenhengen skal jeg ikke gå inn i de moralske og etiske betraktningene. Det er så mye ufred, nød og elendighet her i verden, så mange områder der vi kunne brukt våre ressurser på en god måte. Og så leser jeg om syklende mosjonister som bruker tid, penger og krefter på å krangle om hvem som eventuelt har jukset i kappløpet. Disse advokathonorarene kunne antagelig reddet mange sultrammede barn på Afrikas horn. Men det er jo selvfølgelig også viktig å få en avklaring på sekkereglementet til Birken.

Når alt kommer til alt, så er det vel ingen som bryr seg nevneverdig om hvem det er som vinner Birken i aldersklassen 45 til 47 år. Hører du, Ragnhild? Det finnes viktigere ting å være opptatt av. Det er alt vesenet i etterkant som har fanget interessen. Det er jo på en måte underholdende.

Jeg vet ikke om Ragnhild hadde for lite klær i sekken sin. Det er ikke sikkert at hun er en juksepave. Men alle de flotte historiene i avisene mer enn antyder at hun er en bråkmaker. Jeg er forbauset og overasket over hele saken, og jeg håper inderlig at Ragnhild slipper å bli ilagt en parkeringsbot eller bli utsatt for billettkontroll på bussen. Det ville jo kunne utarte seg til sant helvete..

Dette er en merkelig historie, og jeg er ikke helt sikker på hva den handler om. Kanskje det er slik mamma sa, at folk gjør dumme ting noen ganger?

Med ønske om en god helg!

T

Hopp!

(Om politikere og paradis..)


Kjære Venner,

For en tid tilbake så jeg et bilde av Erna Solberg som hoppet paradis. Hun snakket om skolepolitikk. Hun var på en skole. Og, hun hoppet altså paradis.




Når man ser slikt, så kan man naturligvis med rimelig stor sikkerhet fastslå at det snart er valg. Men bortsett fra det, hvordan skal man egentlig reagere når man ser slike bilder? Mange reagerer naturligvis med latter, noen med et skuldertrekk og andre igjen med sinne. Jeg reagerer med en inderlig lyst til å hjelpe.

Der har du meg.

For jeg forstår at dette er vanskelig. Seriøst. Jeg forstår virkelig at det er vanskelig. Du gjør det bra for tiden. Du snakker om skolepolitikk. Du er på en skole. Du er omgitt av fotografer, flirende folk som antagelig aldri har gjort et ærlig dagsverk i hele sitt liv, og som aldri har løftet en finger for å forbedre norsk skolepolitikk. Noen sier : ”Hopp! Det blir et bra bilde!” Kanskje er det en fotograf som sier det, eller kanskje det er en av dine egne medarbeidere, en av dem som planlegger valgkampen din. Hopp, sier noen. Hopp.

Og da er det i grunnen bare en ting å gjøre. Du kan ikke gjøre noe annet enn å hoppe. Jeg forstår det.

Du kan selvfølgelig prøve å nekte. Eller si høflig nei. Men det går ikke. Uansett hvor gode grunner du har, uansett hvor godt du argumenterer for at du ikke vil hoppe paradis for fotografene. Uansett hva du sier, så vil det høres ut som om det du egentlig sier er:

- Jeg er ikke spesielt sporty.

Eller:

- Jeg liker ikke barn.

Eller:

- Jeg tar meg selv veldig høytidelig.
- Jeg kan ikke hoppe.
- Jeg er sur.
- Jeg har ikke humor.
- Jeg har ikke lyst på flere velgere.

Eller:

- Dra til helvete, flirende pressefotografer som aldri har gjort et ærlig dagsverk, og som aldri har løftet en finger for å forbedre norsk skolepolitikk. Jeg har en viktig jobb å gjøre.

Og mye av dette kan for så vidt være både sant og fornuftig. Men du vil ikke framstå sånn. Ingen av oss vil det. Man vil jo være hyggelig. Så, du hopper. Og du hopper fort, for at det skal gå fort over. Og du håper at bildene ikke skal bli for ille. Du kniper igjen øynene og tenker på velgerne. Mens de flirende pressefotografene prøver å fange deg akkurat når du ser som verst ut, når ingen ting stemmer, når du er klønete, desperat og fortvilet. Alt på en gang.

Jeg forstår at dette ikke er enkelt. Og jeg forstår at det egentlig ikke er noen som vil ha det slik at politikere hopper paradis på et bilde. Ingen vil det. Det bare blir sånn.

Det er som når du inviterer en meget perifer og fjern venn hjem på middag, bare for å være høflig, og denne kjenningen takker ja, bare for å være høflig, og dere ender opp med å spise middag sammen, selv om ingen av dere egentlig har lyst til akkurat det.

Sånn er det i valgkampen også. Politikere har egentlig ikke lyst til å hoppe for fotografene. Og fotografene har sikkert egentlig ikke lyst til å ta hoppebilder. Egentlig vil de helst ta skikkelige bilder. Av skikkelige saker og ting. Og velgerne vil helt sikkert heller høre hva politikerene har å si. Ingen vil ha hopping. Men man ønsker jo å være hyggelig. Så man hopper.

Selv om ingen av oss egentlig har lyst til dette.

Jeg er konstruktiv og hyggelig av natur. Så jeg vil hjelpe. Jeg har spurt meg selv om det går an å komme ut av en slik situasjon? Kan man tenke seg at det er mulig å la være å hoppe paradis for fotografene, uten samtidig å framstå som humørløs, selvhøytidelig, barnefiendtlig og sur?

Neppe.

Men la oss i alle fall prøve. Derfor, kjære venner, her er noen forslag til hva politikeren kan svare neste gang en fotograf eller en valgkampmedarbeider sier ”hopp!”, ”dans!” eller ”rutsj!”

- Gjerne. Bli med!
- Nei, jeg har egne folk til slikt.
- Se der! En kjendis!

Sånn. Det er i alle fall noen forslag til hvordan vi kan få slutt på hoppingen i valgkampen. For vi må ikke glemme at det egentlig ikke er noen av oss som vil ha slikt.

God helg – og godt valg!

T

Hurra for Oscar..

(Skilpaddenes hemmelige brorskap!)



Kjære Venner,


C og jeg var i Grimstad sist helg, og lørdag formiddag tilbrakte jeg på torget i Storgata i sørlandsidyllen. Fra cafébordet kunne jeg i ro og fred nyte synet av folk som passerte forbi. Noen lett slentrende, mange med dårlig tid og andre igjen med en målrettet mine som bar preg om at det var ting som skulle ordnes.

Men jeg satt helt rolig. Jeg gjør ofte det, og jeg nyter synet av folk som går forbi. Dere er så vakre når dere formelig svever av gårde. Det å gå er ingen selvfølgelig og enkel sak, det er heller en ganske komplisert og sammensatt affære som stiller store krav til koordinasjon, balanse, muskler, nerver og all verdens andre kroppslige funksjoner. Men dere er så flinke, så vakre når dere går, og jeg er – som allerede påpekt – svært imponert over at dere gjør dette så enkelt og elegant. Jeg kan sitte helt rolig ganske lenge og bare beundre dere. Det er som å se inn i peisen eller hvile øynene når man studerer sjøen og vannet. Jeg er trollbundet. Det finnes ikke noe vakrere i denne verden enn det å se på mennesker som går..

Jeg er dessverre ikke en av dere. Jeg er en skilpadde. Det er ingen fest å studere meg mens jeg møysommelig øver meg på å gå. Omstendelig, stakkato, ugrasiøst og sakte. Voldsomt sakte. Selv den minste lille utflukt blir til en ekspedisjon av arktiske dimensjoner. Dette skremte meg litt tidligere, men nå tar jeg sjansen og legger ut på tur med ganske friskt mot og et lass med tålmodighet.

Og det er slik det har seg at jeg denne lørdagen sitter strategisk plassert på denne lille plassen i Grimstad. Godt fornøyd med å ha nådd fram til polpunktet studerer jeg mennesker. Samtidig, i øsende regnvær , sliter Birkebeinerene seg over fjellet fra Rena til Lillehammer. Aksjemeglere, forretningsmenn og et stort og fantasifullt mylder av lekelystne, voksne gutter med fargerike drakter og ultrastilige karbonsykler. Søle over alt. Så smidige, sterke, utholdende og raske. Det må være svært vakkert.

Dette er selvfølgelig ikke noe for oss skilpadder, men det får meg til å tenke på den greske fabelen om skilpadden og haren som skulle løpe om kapp. Jeg er svært glad i den historien, den betyr noe for meg. Det gleder meg stort å høre om hvordan løpets underdog holdt stø kurs og jevn fart, samtidig som den arrogante og litt seierssikre haren tok seg en lur og sovnet fra hele løpet. Skilpadden vant, og ga dermed nødvendig næring til håpet og troen på at det nytter å prøve.

Historien om skilpadden og haren har en moral. Det er vel og bra, men det er også noe mer med denne historien. Det er en historie som engasjerer mennesker. Det er så mange konkurranser her i livet, og vi er så flinke til å gjøre ære på våre vinnere og stjerner. Det være seg om det er statsmenn, rockestjerner, fotballspillere eller andre. Men når livets skilpadder prøver seg, når kvisete ungdommer med tvilsomme musikalske talenter nærmest er villige til å dø for å bli vårt neste IDOL. Eller når fotball-tullingene i Tufte IL vil slå Vålerenga, da gleder våre hjerter seg. Vi vil så gjerne at håpet og troen skal være sterkere enn virkeligheten. Hvis skilpadden vinner, så kan vi alle vinne! Og da er det plutselig viktig å delta – både i livet og i konkurransene.

Og samtidig – akkurat denne lørdagen – mens Birkebeinerene sliter i motbakker på Rena og en drømmende skilpadde studerer ganglaget til Grimstad-folk – så løper Oscar 400 meter i Sør-Afrika.



Oscar Pistorius er 24 år. Han har ingen ben, men beveger seg kraftfullt og lett på to stekespade-lignende proteser av karbon. Han deltar i verdensmesterskapet i friidrett, og løper semifinale på 400 meter. Han trosser det internasjonale friidrettsforbundet, som faktisk mente at han hadde urettmessig stor fordel av å løpe med proteser! De så vel kanskje for seg at man plutselig ville ha en hel haug med karbonprotese-utøvere susende omkring på indre bane. Det er klart - det skulle tatt seg ut..

Oscar Pistorius kvalifiserer seg ikke til finalen denne lørdagen. Men han er definitivt dagens idrettsmann. Rett og slett bare en stor mann! Og det sier seg selv, at vi i skilpaddenes hemmelige brorskap er svært stolte av ham. Oscar har tatt fabelen om skilpadden og haren et steg videre. Det er et eventyr, og det får meg til å tro at alt er mulig. Det handler om å aldri gi seg. Hurra for Oscar!

Nok er nok. Jeg starter på den lange marsjen mot hotellet – det må være minst 400 meter – mens jeg drømmer om Oscar, harer og sølete syklister. Jeg er en skilpadde, og vi beveger oss sakte og målrettet framover.

Til uken skal jeg kjøpe en ny stokk. En fancy og kjekk liten sak i karbon. Det vil neppe øke farten noe nevneverdig, men det er aldri feil å ta seg godt ut, selv for en skilpadde..


Med ønske om en god helg!

T

Se

(Tanker fra Tromsø - 2 )


Kjære Venner,


Hvis man er våken og modig nok til å se folk i øynene, da kan man risikere å treffe fantastiske mennesker.



Jeg var ute og gikk i 8.etasje på sykehuset i Tromsø. En tidlig morgenøkt med fysioterapeut og umulige øvelser. Jeg går aldri bra. Og etter en slik utskeielse må jeg virkelig mobilisere alt for å holde meg på beina. Jeg tok meg definitivt ikke godt ut, der jeg forsiktig fulgte veggen bortover gangen.

- Kan jeg hjelpe deg?

Hun satt i en rullestol i venteområdet. Stemmen tilhørte en ung jente. Kroppen avslørte henne ikke. Begge beina var amputert under knærne, Store brannskader hadde tatt med seg ører, nese, hud og hår. Øynene var slitne. Hjerteskjærende.

Jeg orker ikke å se, var min første tanke. Og ofte er det enklest å late som om man ikke ser, som om noe eller noen ikke finnes. Men heldigvis tok den bedre delen av meg styringen. Den delen av meg som har lært at jeg alltid må se, uansett hvor ubehagelig eller vanskelig det kan være. Hvis ikke andre mennesker ser oss – ser oss slik vi er eller slik vi ønsker at vi skulle være - da forsvinner vi litt. Og det er så vondt at det nesten ikke er til å bære. Derfor må vi alltid se.

- Det går fint, løy jeg

Jeg satt meg i rullestolen ved siden av henne. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun hadde en fabelaktig nordlandsdialekt. Pratet på både innover- og utoverpust. Og det var så mye vi måtte snakke om. Hun var en ung jente – en utadvendt liten dame. Hun lurte på min historie – jeg var ikke tøff nok til å spørre om hennes.

Vi satt der, side om side i hver vår rullestol i denne sykehuskorridoren. Det var ikke vanskelig og ubehagelig – bare fint.

Da vi sa ha det bra til hverandre, skjønte jeg at hun hadde hjulpet meg. Minnet meg på hvor viktig det er å se dem man møter. Virkelig se dem.

Franskmannen Antoine de Saint-Exupery har skrevet boken ”Den lille prinsen”. En barnebok for voksne, om hva som er viktig og hva som ikke er så viktig i livet. Den lille prinsen blir – på en av sine mange reiser - kjent med reven. Reven forteller den lille prinsen hemmeligheten sin. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

Jeg tror jaggu at reven har rett.


Med ønske om en riktig god helg!

T