Papa doble

-->

Tanker om Havana, iskalde coctails og en legende. Det er praktisk talt sommer – skal vi like gjerne starte med en frozen Daiquiry? 

Frozen Daiquiry. Deilig!

En gang mot slutten av mitt forrige liv vandret jeg gatelangs i den gamle bydelen av Havana, La Habana vieja. Jeg var i byen for å delta på ”world congress of sexology”.  Jeg har imidlertid ikke tenkt å  rippe opp i det akkurat nå. Det får ligge til en annen gang.

Uansett, det var akkurat sånn passe tidlig på kvelden, og jeg surret rundt i gatene. I fotsporene til Ernest. Hemingway. Stor forfatter, og på mange måter verdt en studie i seg selv. Mannemann, totalt blottet for feminisme av noe slag. Vokste opp med en mor som helst så at han spilte cello og gikk kledd i jenteklær, og med en far som tidlig introduserte ham for storviltjakt, fiske og mannegreier. Ernest  klarte seg imidlertid bra, og han levde et liv fylt med mange eventyr og store mengder alkohol. Han jaktet på alt som hadde puls, besteg høye fjell, var ambulansesjåfør i Italia under første verdenskrig, dekket borgerkrigen i Spania som journalist, leflet med den intellektuelle fiffen i Paris og gjemte seg bort  på Cuba for å fiske, drikke og skrive bøker.

Og det er jo selvfølgelig det siste han er mest kjent for. En kortfattet og særegen rett på-stil. Sterke følelser og få ord.  Han fikk nobelprisen i 1954 og skjøt seg selv i 1961.

Ernest Hemingway ruslet ofte rundt i La Habana vieja. Jeg er forresten ikke så sikker på om det var  så voldsomt mye rusling. Han var fortrinnsvis på bar.

Han var gjerne på La Bodequita del Medio, en typisk restaurant eller bar av det trange og intime slaget. Og han må ha vært der relativt ofte, for på veggen kunne jeg lese hans håndskrift , med den lite kryptiske meldingen; ”My mojito in La Bodeguita, my daiquiry in El Floridita.”

Rett på? Jeg mener, det kan jo være at jeg har tenkt i de samme baner selv en sen kveld på Franzen bar en gang på 80- eller 90-tallet, men jeg tror aldri at jeg fikk meg til å gjøre notater om mine drikkevaner på veggen. Men i Havana gjorde jeg uansett som Ernest hadde sagt (skrevet), og drakk noen ganske få mojitos på La Bodeguita. Det var fint, og fikk meg til å tenke på hvordan det måtte ha vært tidlig på 30-tallet. For det var jo ikke slik at Ernest satt alene og pimpet der i mørket, neida , han drakk sine mojitos sammen med Gabriel Garcia Marquez, Pablo Neruda og Marlene Dietrich. Interessant lag. De diskuterte neppe fotball.

El Floridita - Papa - god stemning

Jeg ruslet videre ned i gamlebyen, på leting etter den andre baren. El Floridita ligger rett over gaten fra det nasjonale kunstmuseet, og etter hva jeg kan skjønne, så var dette stedet til vår mann. Han hadde akkurat skrevet ”Farvel til våpnene”. Om en ung mann som var ambulansesjåfør i Italia under første verdenskrig. Lidelse, kjærlighet og en relativt lite happy ending. Ernest brukte ofte egne opplevelser og eventyr i sine bøker. Han hadde litt å spille på. Store deler av 30-tallet bodde Hemingway på hotellet  Ambos Mundos, et realt steinkast fra El Floridita. Han drakk daiquiries hos sin venn og cantinero, Constantin.  Jeg ble selvfølgelig grepet av stunden og stedets ånd og alvor, og bestilte det samme som Ernest. De lager den fremdeles på samme måte. En god klunk rom, litt sukkerlake, Maraschino-likør og sitronsaft. Mengder med knust is. Uten fancy pynt og masse dikkedarier.  Helt sjef. Det var voldsomt friskt og godt, og min barmann gjorde meg diskret oppmerksom på at Ernest Hemingway alltid insisterte på dobbel dose rom. Papa doble. Og Papa drakk visstnok 17 stykker av det slaget på en vellykket og god kveld. Gutta i baren snakker fremdeles om det. Jeg ga meg før 17.

Hvis du ønsker deg en nær-Ernest-opplevelse nå som sommeren nærmer seg, så anbefaler jeg på det varmeste at du prøver deg på en frozen Daiquiry. Kanskje flere, gjerne samtidig som du koser deg med en av Papas bøker. Og hvis du leser ”Farvel til våpnene”, så vil du få med deg ;  ”Wine is a great thing. It makes you forget all the bad.” Good man.

Nok er nok. Jeg gir meg her. Men hvem vet hva sommeren bringer? Kanskje jeg kommer til å fortelle andre historier om Havana. Om hagen til Hotel Nacional , om spanske gitarer, mørk rom og ulmende robustos.  Eller highlights fra den store verdenskongressen i sexologi? Man vet jo aldri..

Men nå blir det daiquiries her på drømmenes terrasse -  god helg!

T

Hakuna matata?

Gresset er som regel ikke noe spesielt grønnere på den andre siden. Det er på et merkelig vis litt trøst i den erfaringen. Hakuna matata er swahili, og betyr noe slikt som ”Det finnes ingen problemer her”. Alt ordner seg. Slutt å være bekymret. 

Det finnes øyeblikk i livet som er helt problemfrie! 

 Jeg nyter en libanesisk rødvin i sommerkvelden,  en Chateau Musar fra 2011. God stemming – lite bekymring! I Libanon har de laget vin i mer enn 6.000 år, og Musar kommer fra Bekaadalen litt nord for Beirut. Dyrket 1.000 meter over havet på det gamle slottet Mzar i Ghazir. Her er det godt og varmt året rundt og det regner mye, noe som gir god vin. En dyp rødbrun vin som dufter av modne røde bær, lær, krydder og urter. Kanskje litt mokka? Eksotisk og dyp, og i følge de som skjønner seg på slikt, så er det en super vin for de neste 20 år. Min flaske overlever neppe kvelden.

Den smaker.. Hvordan forklarer man fargen rød for en som har vært blind hele sitt liv?  Du må bare prøve selv, og finne ut hva du synes. Den er kanskje litt dyr, men kan fort vise seg å være verdt hver krone.

Jeg sitter her som et solvarmt dyr, og smiler som en kamel for meg selv i skumringen. Nå har jeg få problemer, tenker jeg kanskje. Og problemfritt er vel bra! Et liv uten vanskeligheter og grimme utfordringer. Medvind og silkeføre helt hjem. I en vakker og ideell verden vil vi kanskje ha det slik. Eller vil vi nå egentlig det? Blir det ikke ørken av for mye solskinn.

En eller annen berømt tenker har sagt noe slikt som at ”den minste smerte i din lillefinger volder deg mer sorg og uro enn tusener av menneskers død og lidelse.” Vedkommende har muligens tatt noe hardt i, men jeg ser ikke bort fra at hun eller han også har et poeng. Det er jo gjerne slik at vi har en tendens til å fokusere på oss selv og vår egen navle. Det er jo sånn vi er skrudd sammen.

Litt Zen  - om egne problemer og andres problemer.

Det var en gang en særdeles lærd og  klok mann. Han var viden kjent og bodde i en liten landsby høyt oppe i Himalaya-fjellene. Han var muligens noe ”utbrent”, og uansett lei av å omgås andre mennesker. Derfor levde han isolert i fjellet og brukte mesteparten av tiden sin på meditasjon.

Men folk visste hvem han var, og ryktet fikk folk til å klatre på trange fjellstier, bestige bratte fjellkanter og svømme over iskalde elver – alt for å møte denne lærde og hellige mann som de var overbevist om  kunne løse alle tenkelige problemer som menneskene og deres hjerter kan være fylt av.

Den vise mann, som for det meste var full om omtanke og empati, ga råd og trøst både her og der. Men han var langt fra begeistret for besøk. Allikevel dukket det til stadighet opp større grupper med mennesker, og hver eneste dag banket noen på døra hans, fortalte ham om de fantastiske historiene som de hadde lest i aviser og blader, og at de var sikker på at han kunne hjelpe dem med å håndtere de vanskelighetene og problemene som de hadde i livene sine.

Den kloke var taus, men ba dem om å sitte ned og vente.  Dager gikk, og det kom stadig flere mennesker til den kloke mannens fjelltopp. Endelig snakket han til dem:

– I dag vil jeg gi dere svaret som dere alle søker. Men dere må love meg at dere ikke forteller  dette til noen. Jeg vil ha ro og ensomhet.

Alle de håpefulle lovet på tro og ære at hvis den vise mannen løste deres problemer, så ville de sørge for at det ikke kom flere pilgrimmer og forstyrret ham på fjellet.

–Nå, fortell meg om deres problemer, sa den kloke.

Noen begynte å snakke, men ble umiddelbart avbrutt av andre, ettersom alle nå var klar over at dette var siste gangen den kloke ville høre på dem Alle var bekymret for at det ikke skulle bli tid til deres problem. Total forvirring og panikk. Folk skrek i munnen på hverandre. Hysterisk gråt.

Den kloke lot situasjonen utarte seg enda litt til før han med myndig stemme ropte

– Stillhet!

Menneskemengden roet seg umiddelbart.

– Skriv ned deres problem på en papirlapp og legg den foran meg, sa han.

Folk gjorde som han sa, og da alle var ferdig blandet den kloke alle lappene godt sammen i en stor kurv.

– Send denne kurven mellom dere, trekk en lapp hver og les den nøye. Deretter må hver enkelt bestemme seg for om de ønsker å beholde sitt opprinnelige problem, eller om de ønsker å  ta imot det som de har trukket ut fra kurven.

Hver og en trakk en lapp, leste og ble forskrekket. De skjønte raskt at det problemet de selv hadde brakt med seg til fjellet, på langt nær var så forferdelig som det naboen hadde å slite med. De avsluttet dagen med å bytte lapper seg imellom, og alle puttet lappen med sitt eget opprinnelige problem tilbake i lommen. Når alt kom til alt , så var det kanskje ikke så ille allikevel.

Folket var takknemlig, og forlot fjellet i visshet om at de hadde mindre problemer enn de fleste andre. Den kloke og hans ønske ble respektert. Ingen snakket om det de hadde opplevd, og han fikk bo i fred på fjellet sitt.

Jeg vet ikke hva denne historien betyr.  Jeg er jo ikke særlig mye zen. Men kanskje den sier noe om at vi alle sammen kan ha problemer å stri med, og at det ikke alltid er gitt at vi sitter med den mest elendige utfordringen selv. Kanskje det er en historie om toleranse. Hva tror du?

Solen har for lengst gått ned over Husvik, flasken fra Libanon synger på det siste verset og jeg kjenner at rødvinstankene flyter langsomt rundt i hodet.

Det er ikke så viktig at livet er problemfritt, tenker jeg. Vi er ikke avhengig av noe hakuna matata. Men noe må man tro på, og jeg liker å håpe på at livet alltid gir deg en ny sjanse. Du får en mulighet til. Og da er det plutselig ikke så farlig om noe skulle vise seg å være litt problematisk og utfordrende.

Kanskje er det slik at vi hver eneste dag står ovenfor øyeblikk der vi har muligheten til å gripe inn og endre livet. Nye sjanser. Og hvis vi tror at det er slik, da koker alt ned til et spørsmål om tålmodighet og mot.

Jeg håper at det er slik det er. Myser litt ut i sommerkvelden, sjekker at vinflasken er skikkelig tom og kjenner godt etter i hele meg. Neida, akkurat her og nå har jeg ingen problemer.

Hakuna matata, mine venner?

Med ønske om en god helg.

T

Større enn livet?

-->

Kjære Venner,

Jeg tror jeg tenker bedre og friere når jeg drikker rødvin. Aller helst en riktig god rødvin, selvfølgelig. Og aldri er tankene mer lekne og lettbente enn når jeg nyter vinen mens  jeg kjenner  på alle luktene når varm dag går mot kveld.  Rødvinstanker..

Der hvor drømmene bor..

Solen henger fortsatt ganske høyt over Husvik. Det er fredag og ettermiddag,  jeg er doven og mett der jeg sitter og studerer livet her fra drømmenes terrasse. God vin i glasset. En Toscaner fra Chianti Classico, Fonterutoli  fra 2007. Det året var vinhøsten bare sånn passe god, og dermed ble det ikke produsert en Riserva-utgave av de beste druene. Disse druene ble dermed brukt i den ordinære tappingen, og sørger for at man får en ekstra god vin for pengene. Jeg har fremdeles noen få flasker igjen i vinskapet.

Fonterutoli produseres av Mazzei-familien. Det har de gjort siden 1400-tallet, i den lille byen Castellina i Chianti. Du følger S-222, vinveien,  kjører igjennom det bølgede landskapet med vinranker og oliventrær. Du finner ikke noe gammelt slott som heter Fonterutoli i Castellina. Jeg har lett etter det, tro  du meg. De moderne Mazzeien har sprengt et gedigent moderne produksjonsanlegg ned i fjellet. Men druerankene er gamle, og du ser dem overalt hvor du vender blikket. Det er som å være på havet, et hav der de lange bølgene er grønne  og frodige med ranker plassert med matematisk nøyaktighet  så langt som du har fantasi til å forestille deg. Det er antagelig akkurat slik det ser ut i himmelen. Håper jeg.

Greve i Chianti

Og der lager de den fantastiske vinen. Den har en klar ren rødfarge, og jeg kjenner lukten av røde bær, eikefat og litt solbær.  Ettersmaken er lang, deilig lang. Jeg skjenker mer i glasset, drikker og registrerer forsiktig smak av krydder, mentol og urter. Noe som minner om smaken av te. Kanskje litt tobakk?

Jeg drikker litt mer, lukker øynene og nyter solen. Sjelen , drømmene og alle sansene mine sitter på Piazza Matteotti, den store, lille plassen midt i Greve i Chianti. Uterestauranter som har ligget på samme plass i generasjoner, store hvite parasoller av seilduk, hvite duker på bordene, steinhus i duse og lyse farger rammer inn plassen. Helt øverst ligger kirken, Santa Croce.  Den varme luften lukter urter, noen steker et eller annet der inne på kjøkkenet. Kelneren er 180 år gammel, og har ikke noe hastverk i det hele tatt. Svart forkle, hvit skjorte og stilfull som bare italienere kan være.

Piazza Matteotti. Den store, lille plassen.

Det råder en Cinema Paradiso-stemning, og sjelen min nyter oliventrær, gamle kirker og en livsrytme som bare helt umerkelig snegler seg av gårde. Jeg bestiller Caprese, med solmodne tomater og fersk mozarella. Brød, oliven og balsamico. Så blir det Primo platti og Secondo platti. Hjemmelaget pasta, kanskje Tardiadelle, før det blir finale med Bistecca Fiorentina, grillet over trekull og servert med noen skiver sitron som eneste tilbehør. Du makter ikke mer.

Og hele tiden sørger bestefar for at det er god vin i glasset, antageligvis noe laget rett i nærheten. Kanskje i Panzano, eller Radda. Sjelen og drømmene  er hjemme i Greve, mens jeg sitter vaglet opp her på terrassen.

I slike stunder tenker jeg ofte på hva som er nødvendig for å leve det gode liv. Hva er det egentlig som er viktig her i livet. Strengt tatt, hva er det jeg elsker høyere enn livet selv. Hva er absolutt nødvendig?

Jeg skjenker litt mer Fonterutoli i glasset –  og tenker på  Pompeius. Det er jo selvfølgelig en merkelig ting å gjøre, men det hender at jeg driver med slikt når jeg sitter her og smådøser med god vin. Merkelig type..

”- Navigare necesse est, vivere non est necesse.”

Rett oversatt betyr det noe slikt som  ”Det er nødvendig å seile, men å leve er ikke nødvendig.”  Ja vel, tenker jeg. Så denne romeren, Pompeius den store,  han mente altså at det var saker og ting som var viktigere enn selve livet.

Men, å seile?! Hvorfor akkurat det? Var dette en kjærlighetserklæring til havet, eller sa det noe om Middelhavets betydning i Romerriket. Tror ikke det.

År 56 før Kristus. Roma styres av trekløveret Cæsar, Crassus og Pompeius. Matlagrene i Roma er i ferd med å ta slutt, og man står ovenfor en potensiell sultkatastrofe. Pompeius får i oppgave å fylle matlagrene igjen. Han sendte agenter og venner avgårde til steder som Sicilia, Sardinia og Afrika. De sørger for at det ble samlet inn store mengder med korn. Pompeius dro så avgårde med en flåte for å hente kornet. De lastet om bord i Kartago i Tunisia. Da alt var klart for hjemreise, begynte det imidlertid å bygge seg opp et kraftig uvær.

Kapteinen på det største skipet i flåten vegret seg for å seile. Det var da Pompeius gikk om bord, sikkert bredbeint og fin, frontet mannskap og offiserer mens han uttalte  det berømmelige ”Navigare necesse est, vivere non est necesse”. Å seile er nødvendig, men å leve er ikke nødvendig.

Pussig skrue,  denne Pompeius, tenkerkanskje du også.  Sannheten er vel helst den, at romeren først og fremst tenkte på sin egen maktposisjon og politiske framtid, og i liten grad var opptatt av at folket i Roma sultet og hadde det ugreit. Han hadde åpenbart ingen spesiell interesse for seiling eller den slags, men han forsto  at livet slik han kjente det ville være forbi hvis de ikke satt seil og fikk kornet hjem til Roma. Den store Pompeius hadde orden i sine prioriteringer.

Uansett, filosoferer jeg, så er det kanskje slik at det er noe som er viktigere enn selve livet. Det er neppe seiling, men sånn omtrent midt i livet, så er det kanskje greit å finne ut av egne prioriteringer. Hva tror du?

"Torso" på Piazza Matteotti & meg. Navigare necesse est?

Solen forsvinner  snart bak naboens nybygde funkishus, jeg tømmer det siste glasset med vin og kjenner at tilværelsen er ganske lys og lett.  Og i denne lettheten så fornemmer jeg - helt ubegripelig - at olivenlundene og vinmarkene i Chianti synger mykt og deilig til hjertet mitt. Sanger om åpne plasser, solmodne tomater,  landskap med bølger som havet og vin som er laget med kjærlighet. Hva er det egentlig som er nødvendig. Større enn livet og absolutt nødvendig?

Med ønske om en god helg!

T