Manneshopping

Det er forskjell på kvinner og menn. Menn er sarte, og bør ikke utsettes for mye shopping. Det kan gå galt..

Vinen, bøkene og jeg har flyttet til en ny og større terrasse. Akkurat nå er det snø der ute, og dermed nyter jeg livet inne mens jeg venter på lyset og våren. Men dere skal vite at jeg har fått meg nytt spisebord. Det var en forferdelig kamp, en affære med urene taklinger og kjærlige ballespark. Det kunne fort ha gått helt galt, men livet ville det annerledes. Jeg må dermed dele en historie med dere. Det er en historie om hvordan det føles i en mørk kiste, om manneshopping og om rørende god service. En særdeles ujevn affære altså. Denne anekdoten er såpass omfattende,  og rører ved et så følsomt tema at jeg faktisk ser det nødvendig å  fortelle den i to omganger. Det er best for oss alle. Jeg takker for tålmodigheten, og ber på forhånd om  tilgivelse for alt det som nå måtte følge.

- Banke bevisstløs og ta med hjem -

Jeg skjønte helt av meg selv at det gamle spisebordet ikke skulle få være med til den nye leiligheten. Det var for lite, for slitt, for vaklevorent og helt feil på en rekke måter som jeg ikke vil gå nærmere i detalj om her og nå. Uansett, det gamle kjøkkenbordet dro dit hvor kjøkkenbord drar når alt er kommet til veis ende, og jeg dro på møbelshopping med Inger Ann.

I motsetning til meg, så er jeg temmelig sikker på at Inger Ann faktisk liker å shoppe. Selv er jeg en typisk manneshopper. Definitivt ikke interessert i å løpe fra forretning til forretning for å studere nyansene i de ulike tilbudene. I mitt tilfelle er jo løping uansett ikke et alternativ, men på en måte understreker det mitt poeng og min aversjon mot evigvarende butikkbesøk. Urmannen løper ikke rundt og jakter på alt mulig rart, men slår kloa i det første akseptable byttet han ramler over. Jeg hadde altså ikke noe behov å studere all verdens spisebord, men var interessert i å få kjøpt ett bord så enkelt og greit som overhodet mulig. Så enkelt er det imidlertid ikke. Det er det jo aldri.

Damen i møbelbutikken var hyggelig og grei. Selvfølgelig var hun det – vi kom jo for å kjøpe både det ene og det andre – og det er jo formodentlig det hun lever av. Inger Ann fikk umiddelbart los og forsvant sammen med den hyggelige damen  inn i de uendelige rekkene av møbler.  Hun hadde mange fantastiske bord å vise oss, og var til og med interessert i å høre på de ønskene og tankene jeg selv satt inne med. Så langt var alt i lodd og vater. Vi  så på seriøst mange bord. Helt sikkert flere enn 5.  Jeg kjente at livsgnisten sang på siste verset, og at jeg ganske radig var i ferd med å ta reisen fra å være høflig uinteressert til .. noe helt annet. Nok om det. Inger Ann holdt stand.

Møbelbutikken var hestesvær. Vi snakker avstander og distanser som for en skroting som meg fortoner seg som å krysse Grønland på ski. Særdeles dårlig preparerte ski i mitt tilfelle. Men når det går så ulidelig sakte framover, så får jeg uhyggelig god tid til å studere alle de strålende vakre møblene. For å gjøre historien litt kortere, så kan jeg allerede nå avsløre at vi faktisk fant et bord som jeg kunne tenke meg. Vi fant gull! Eller?

For urmannen var dette en opplagt greie. Dette var mitt bord, og jeg ville banke det bevisstløst og ta det med meg hjem umiddelbart. Ikke noe mer tøys. Møbeldamen så det ikke slik. Etter mye om og men kunne hun fortelle at det bordet var klart for levering allerede om 5 uker. Hva?! Jeg klarte på et vis å beherske meg, men lurte selvfølgelig på om det var snakk om eseltransport av bordet fra Portugal. Etter en møysommelig og voldsomt langtekkelig prosess med skogplanting og håndspikking av spisebord. 5 uker!! Her reklameres det og annonseres  alt det remmer og tøy kan holde – alt for å lokke kunden inn i butikken – urmann stikker innom og vil kjøpe, men får altså beskjed om spise på gulvet inntil bordet forhåpentligvis blir levert en gang ut på vårparten. Skandale.

Det var et ubegripelig  og Kafkalignende mareritt, og møbeldamen banket resolutt de siste spikrene i kisten da hun gjorde det klinkende klart at bordet – når det måtte komme – ville være flatpakket, og at jeg selv måtte hente elendigheten på lageret og slepe det hjem.

Så mye mas om et bord, tenker du kanskje nå, og jeg er ikke uenig.  På dette tidspunktet ble det imidlertid voldsomt mørkt for meg. Kanskje det var snakk om sjokk og blackout, eller rett og slett noe så opplagt som at det fort blir mørkt inne i kister når lokk spikres på. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men takker for at du holder ut, ber igjen om unnskyldning og lover å ta meg sammen til neste fredag. Jeg skjønner deg godt hvis du ikke gidder mer, og skal forsøke å ta det som en prins.

Med ønske om en god helg, - og en plass ved bordet!

T