Papa doble

-->

Tanker om Havana, iskalde coctails og en legende. Det er praktisk talt sommer – skal vi like gjerne starte med en frozen Daiquiry? 

Frozen Daiquiry. Deilig!

En gang mot slutten av mitt forrige liv vandret jeg gatelangs i den gamle bydelen av Havana, La Habana vieja. Jeg var i byen for å delta på ”world congress of sexology”.  Jeg har imidlertid ikke tenkt å  rippe opp i det akkurat nå. Det får ligge til en annen gang.

Uansett, det var akkurat sånn passe tidlig på kvelden, og jeg surret rundt i gatene. I fotsporene til Ernest. Hemingway. Stor forfatter, og på mange måter verdt en studie i seg selv. Mannemann, totalt blottet for feminisme av noe slag. Vokste opp med en mor som helst så at han spilte cello og gikk kledd i jenteklær, og med en far som tidlig introduserte ham for storviltjakt, fiske og mannegreier. Ernest  klarte seg imidlertid bra, og han levde et liv fylt med mange eventyr og store mengder alkohol. Han jaktet på alt som hadde puls, besteg høye fjell, var ambulansesjåfør i Italia under første verdenskrig, dekket borgerkrigen i Spania som journalist, leflet med den intellektuelle fiffen i Paris og gjemte seg bort  på Cuba for å fiske, drikke og skrive bøker.

Og det er jo selvfølgelig det siste han er mest kjent for. En kortfattet og særegen rett på-stil. Sterke følelser og få ord.  Han fikk nobelprisen i 1954 og skjøt seg selv i 1961.

Ernest Hemingway ruslet ofte rundt i La Habana vieja. Jeg er forresten ikke så sikker på om det var  så voldsomt mye rusling. Han var fortrinnsvis på bar.

Han var gjerne på La Bodequita del Medio, en typisk restaurant eller bar av det trange og intime slaget. Og han må ha vært der relativt ofte, for på veggen kunne jeg lese hans håndskrift , med den lite kryptiske meldingen; ”My mojito in La Bodeguita, my daiquiry in El Floridita.”

Rett på? Jeg mener, det kan jo være at jeg har tenkt i de samme baner selv en sen kveld på Franzen bar en gang på 80- eller 90-tallet, men jeg tror aldri at jeg fikk meg til å gjøre notater om mine drikkevaner på veggen. Men i Havana gjorde jeg uansett som Ernest hadde sagt (skrevet), og drakk noen ganske få mojitos på La Bodeguita. Det var fint, og fikk meg til å tenke på hvordan det måtte ha vært tidlig på 30-tallet. For det var jo ikke slik at Ernest satt alene og pimpet der i mørket, neida , han drakk sine mojitos sammen med Gabriel Garcia Marquez, Pablo Neruda og Marlene Dietrich. Interessant lag. De diskuterte neppe fotball.

El Floridita - Papa - god stemning

Jeg ruslet videre ned i gamlebyen, på leting etter den andre baren. El Floridita ligger rett over gaten fra det nasjonale kunstmuseet, og etter hva jeg kan skjønne, så var dette stedet til vår mann. Han hadde akkurat skrevet ”Farvel til våpnene”. Om en ung mann som var ambulansesjåfør i Italia under første verdenskrig. Lidelse, kjærlighet og en relativt lite happy ending. Ernest brukte ofte egne opplevelser og eventyr i sine bøker. Han hadde litt å spille på. Store deler av 30-tallet bodde Hemingway på hotellet  Ambos Mundos, et realt steinkast fra El Floridita. Han drakk daiquiries hos sin venn og cantinero, Constantin.  Jeg ble selvfølgelig grepet av stunden og stedets ånd og alvor, og bestilte det samme som Ernest. De lager den fremdeles på samme måte. En god klunk rom, litt sukkerlake, Maraschino-likør og sitronsaft. Mengder med knust is. Uten fancy pynt og masse dikkedarier.  Helt sjef. Det var voldsomt friskt og godt, og min barmann gjorde meg diskret oppmerksom på at Ernest Hemingway alltid insisterte på dobbel dose rom. Papa doble. Og Papa drakk visstnok 17 stykker av det slaget på en vellykket og god kveld. Gutta i baren snakker fremdeles om det. Jeg ga meg før 17.

Hvis du ønsker deg en nær-Ernest-opplevelse nå som sommeren nærmer seg, så anbefaler jeg på det varmeste at du prøver deg på en frozen Daiquiry. Kanskje flere, gjerne samtidig som du koser deg med en av Papas bøker. Og hvis du leser ”Farvel til våpnene”, så vil du få med deg ;  ”Wine is a great thing. It makes you forget all the bad.” Good man.

Nok er nok. Jeg gir meg her. Men hvem vet hva sommeren bringer? Kanskje jeg kommer til å fortelle andre historier om Havana. Om hagen til Hotel Nacional , om spanske gitarer, mørk rom og ulmende robustos.  Eller highlights fra den store verdenskongressen i sexologi? Man vet jo aldri..

Men nå blir det daiquiries her på drømmenes terrasse -  god helg!

T