torsdag 13. oktober 2016

Den kjempestore steinen


(Om det som aldri tar slutt..)

Kjære venner,
Det hender kanskje, i svarte og litt dårlige øyeblikk, at livet framstår som en evig gjentagelse av slitsomme og mindre lystelige greier. Det gjelder selvfølgelig ikke deg, kjære leser(?), men jeg har det slik av og til. På mange måter er det som å dytte rundt på en voldsomt svær og tung stein. Dag etter dag, uten av man tilsynelatende kommer noe spesielt mye videre. Hva skal man tenke om slikt? Det er jo ikke til å bli glad av.
Steinen kan i utgangspunktet være hva som helst. En trist og meningsløs jobb, et forhold som ikke fungerer eller noe annet ugreit som gjentar seg. Hele tiden, hele tiden, hele tiden. Vi tværer ikke mer rundt akkurat det. Det får være som det er. Du har din stein, og jeg har min. Store steiner og små steiner.

Den greske mytologien har en historie som kanskje kan hjelpe oss litt videre med våre steiner. Det har kommet mye klokt fra den kanten – grekerne har vært ute en vinternatt eller to tidligere – så vi har kanskje litt å lære?
Men jeg advarer dere – gresk mytologi er ikke noe for sarte sjeler – og persongalleriet er både stort, fargerik og sammensatt, så her gjelder det å henge med.
Jeg ber Homer om tilgivelse for min manglende forståelse og mine nærmest krenkende forenklinger.
Historien om Sisyfos
Gudene dømte Sisyfos til uten opphør å skyve en stein til toppen av et fjell. Derfra rullet steinen ned igjen i kraft av sin egen vekt. Og da startet alt slitet forfra igjen. Gudene visste at det ikke finnes noen verre straff enn et unyttig og håpløst arbeid.
Sisyfos var konge av Korint, sønn av Aiolas og Engele, og gift med Merope. Ryktene vil ha det til at han var far til Odyssevs. Selveste.  Hvis man skal tro Homer, var Sisyfos den klokeste av alle dødelige. Ifølge en annen tradisjon hadde han imidlertid tilbøyeligheter i retning av røveryrket. Jeg ser ingen motsigelse i dette.
Meningene er delte om de grunner som førte til at han ble en unyttig arbeider i underverdenen. Man anklaget ham først og fremst for et visst lettsinn i forhold til gudene. Han avslørte hemmelighetene deres. Elveguden Asopos’ datter, Aigina, ble bortført av Zevs. Faren undret seg over at hun forsvant og klaget til Sisyfos. Han, som visste om bortføringen, tilbød Asopos å fortelle ham hva som var skjedd, på betingelse av at han ville gi vann til borgen i Korint. Han foretrakk altså vannets velsignelse fremfor den himmelske vrede. For det ble han straffet i underverdenen. Homer forteller også at Sisyfos hadde lagt Døden i lenker. Pluton, sjefen i underverdenen,  syntes at dette var helt og holdent uakseptabelt. Han sendte krigsguden ut for å befri Døden fra beseireren.
Man forteller også at Sisyfos, like før han døde, var uforsiktig nok til å ville prøve sin kones kjærlighet. Og det er vel antageligvis her det gikk alvorlig galt. Han befalte henne at hun skulle kaste hans lik fra seg på torvet, og ikke begrave det. Sisyfos våknet opp i underverdenen. Og der, opprørt over en lydighet som sto i en så sterk motsetning til den menneskelige kjærlighet, fikk han tillatelse av Pluton til å vende tilbake til jorden for å straffe sin kone. Joda..
Men da han på ny hadde sett igjen verdens ansikt, smakt på vannet og følt solens stråler, ville han ikke vende tilbake til underverdenens skygger. Påminnelser, sinne og advarsler resulterte ikke i noe. Ennå mange år levde han i sus og dus ved havet . Gudene ble selvfølgelig mektig provosert og  tok affære.. Hermes kom og grep den dristige i kraven, rev ham løs fra hans gleder og førte ham med makt tilbake til underverdenen der steinen hans lå klar. Og så hadde vi det gående – stein opp på fjellet, stein ned fra fjellet og stein opp igjen. Igjen og igjen.
Henger du med?
Vi har vel allerede forstått at Sisyfos er helten, på en eller annen måte. Det er han like mye på grunn av sine lidenskaper som på grunn av sin lidelse. Hans forakt for gudene, hans hat til døden og hans lidenskap etter å leve, førte til at han fikk den forferdelige straff at hele tilværelsen skulle brukes til ikke å fullføre noe. Det er kanskje den pris man må betale for lidenskapene på denne jord?

Homer & co forteller oss ingenting om Sisyfos i underverdenen. Mytene er skapt for at fantasien skal gi dem liv. Når det gjelder denne myten, ser jeg bare for meg den anspente kroppens voldsomme anstrengelse for å løfte den enorme steinen, rulle den og hjelpe den oppover en skråning om igjen og om igjen. Jeg ser ansiktet, kinnet som er presset inntil steinen, en skulder som støtter massen dekket av leire, en fot som bremser den, et nytt grep med strake armer, ville øyne og intens banning. Ved slutten av dette langvarige slit, i et rom uten himmel og en tid uten dybde, nås målet. Sisyfos ser da at steinen i løpet av noen få øyeblikk ruller ned til den lavereliggende verden. Derfra må den igjen skyves opp mot høyden. Sisyfos tusler ned til sletten igjen. En helt vanlig dag på jobben?

Elsk steinen!

Steinen min forsvinner ikke, antageligvis ikke din heller.  Den skal stadig vekk opp på toppen, og den kommer til å rulle ned igjen. Det er sånn det er. Så, hva gjør vi?

Jeg vet jo selvfølgelig ingen ting om hvordan Sisyfos løste dette, men for min egen del synes løsningen temmelig åpenbar. Det gjelder å elske steinen! Og om man har problemer med å få til akkurat det, så må man i hvert fall like den såpass mye at det det er greit å tilbringe så mye tid sammen med den som det tross alt synes å være snakk om.

Kanskje Sisyfos klarte å bli lykkelig sammen med steinen sin?

God helg!


T

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar