Litt ondskapsfull?

(Foreldremøtene & jeg..)

Kjære Venner,

Foreldremøter gjør meg ondskapsfull! Det er en prøvelse.

Jeg er nok ikke et spesielt vennlig, tolerant og godt menneske. Og det er jo ikke det at jeg ikke vil. Eller at jeg ikke prøver. For det gjør jeg virkelig.  Jeg puster rolig, tenker lyse og glade tanker, og sier til meg selv at det kommer til å gå bedre denne gangen. Men det gjør det altså aldri. Går bedre, mener jeg.

Mindre enn 20 minutter etter at møtet startet..

Livet benytter anledningen – hvert eneste foreldremøte – til å minne meg på at jeg ikke er et særlig godt menneske. Jeg sitter der i klasserommet, krøket sammen på en pinnestol som sikkert passer utmerket til en kortvokst 12 åring, betrakter de andre foreldrene og kjenner hvordan det er i ferd med å vokse ut horn i panna på meg. Jeg vil anta at det tar mindre enn 20 minutter for meg i dette klamme klasserommet før ondskapen fullstendig har tatt overhånd. Det er ikke pent, jeg er ikke stolt av det, og jeg skulle ønske at jeg klarte å takle det på en litt mer vennlig og verdig måte.  Sånn som de andre foreldrene. Det hadde vært noe.

Live er 12 år, blir 13 til sommeren, og skal begynne på Presterød Ungdomsskole i august. Det er selvfølgelig stor stas. Voldsomt spennende. Det betyr også  at det blir foreldremøter både i tide og utide. Mest det siste.

Mandag kveld var det informasjonskveld for vordende ungdomsskoleelev-foreldre. Noe som sikkert er forbundet med sitrende spenning og skyhøye forventninger hos de foreldrene som går igjennom dette for aller første gang. Jomfruelig, må vite. Muligens ikke så gøy for oss som akkurat var ferdig med å gjete Lives storebror gjennom 3 år på den samme ungdomsskolen. 

Det begynte imidlertid relativt bra. Skolens aula var smekkfull! Glad og lett stemning. Litt gospelaktig, på en sånn unaturlig og sær måte. Messen startet presis, og rektor skled helt perfekt inn i rollen som yppersteprest.  Han pratet og pratet. Pratet og pratet. Og ble møtt med  ”sauestirra” fra 150 pårørende. Lysene var på, men ingen var hjemme. Flott, tenkte jeg, og betraktet døvetolken med fasinasjon. På dette tidspunkt følte jeg meg nesten ikke ondskapsfull i det hele tatt. Kanskje det virkelig skulle gå bedre denne gangen?

Endelig hadde rektor sagt alt det han måtte si, og hordene med forventningsfulle foreldre trampet av gårde for klassevise samlinger.  Og plutselig satt vi vaglet opp på de stolene som passer perfekt til de som er 12, samlet rundt bord. Veldig klare for den gode samtalen. Jeg begynte å kjenne meg igjen, og skal ærlig innrømme at det langt fra er utenkelig at ondskapen allerede var i ferd med å snike seg innpå meg.

- Puste rolig. Glade og lette tanker.

Vi var fremmede for hverandre. Den eneste tenkelige fellesnevneren var våre håpefulle som snart skulle bli klassekamerater her på skolen. I sånne glade øyeblikk slår det meg – tindrende klart – at folk er veldig forskjellige. Noen er så forskjellige at det nesten ikke er til å holde ut.

- Puste rolig. Glade tanker. Dette kommer til å gå over.

Kontaktlæreren var en sympatisk, korrekt og pratsom fyr. Typisk lærer, på alle mulige måter. Og det er jo bra. Og han hadde tenkt å gripe an hele denne oppbyggende seansen på en pedagogisk og kjekk måte. Det virket sikkert som en helt strålende ide da de diskuterte det på lærerværelset dagen i forveien. Jeg var litt mer usikker på hele konseptet.

Så fulgte en evighet med gruppediskusjon rundt bordene . Med spørsmål  som  ”Hva  skal til for å lage et godt miljø i klasserommet?”, ”Hva er dine forventninger til kommunikasjonen mellom skole og hjem?” og ”Hva er viktige forutsetninger for trivsel og læring i klassen?”, så var det lite som tydet på at vi skulle rive skinnet av pølsa i den påfølgende menings-utvekslingen. Dette var åpenbart for de helt spesielt interesserte. Og jeg er jo aldri blant dem..

- Det er vanskelig å  puste rolig. Tankene er ikke så lettbente og lyse lenger. Hva om dette aldri går over?

Det interessante med slike oppkonstruerte samtalegrupper er, at de i tillegg til å gi lite eller ingen nyttig informasjon, synliggjør hvor forskjellige folk er. Her er det blomstrende møteplagere som antagelig ikke får ment så mye til hverdags, nevrotiske, enstelige og overbeskyttende curlingpappaer,  og mammaer som vet alt best. Alltid. Det var noen besteforeldre der, noen lærerforeldre, en som snakket nynorsk og en skroting som mest av alt så ut til å utvikle akutt ondskap.

Vi slet oss igjennom 4 av disse oppbyggende samtalene, gruppene rapporterte tilbake til fellesskapet, og  gleden over å kunne dele var usigelig stor. Det hele var omtrent like lystbetont som en middels vellykket begravelse med slekt du ikke kjenner.

Klokken var kvart over åtte, og jeg kunne ikke annet enn å konstatere at det hadde gått galt denne gangen også.

Vi kunne endelig dra hjem. Ondskapen trakk over og det begynte å bli mulig å puste fritt igjen.  Og jeg skjønner det veldig godt -  det ikke er alle de andre det er noe rart med -  det er jeg som er den odde her. Det er jo ikke normalt å bli så mannevond av et aldri så lite foreldremøte?

Kanskje det bare er en fase jeg må igjennom? Prøver livet å lære meg noe her,  har  prøvelsene en mening?

En historie om prøvelser..

Selv synes jeg at det er motiverende å lese om mennesker som har en overbevisning. Det er ikke så nøye hvor denne har sitt fundament. Troen på en høyere makt – en eller annen form for Gud – fungerer bra for noen. Andre har tiltro til seg selv, skjebnen eller rett og slett alt det gode de ser i andre mennesker. Alt dette funker også!

 Historien om grovsmeden  - en smed som manuelt lager større deler til maskiner, redskap og liknende -  som valgte å forlate sitt yrke og bruke all sin tid på å dyrke sin Gud.

I flere år jobbet han hardt og dedikert – veldedige tiltak, hjelp til trengende og forkynnelse. Men til tross for all denne helhjertede innsatsen, så gikk det ikke særlig bra med denne grovsmeden. Det virket heller som om problemer og elendighet av forskjellig slag var i ferd med å begrave ham..

En god venn påpekte det merkelige i at grovsmedens beslutning om å følge sin tro, hadde ført til en så dramatisk forverring av hans livssituasjon. Det var ikke noe i livet hans som hadde forbedret seg.

Grovsmeden svarte ikke med en gang. Men han ønsket å tilby vennen en slags forklaring – tenkte seg om – og fortalte..

- Stål kom til mitt verksted, og det var min jobb å lage deler og redskaper av det. Vet du hvordan det gjøres? Først varmer jeg opp metallet, helt til det er rødglødende og nesten blir  hvitt av varme. Så tar jeg min tyngste hammer – slår nådeløst på jernet – det hardeste jeg kan. Jeg holder på helt til metallet tar den form som jeg trenger.

Så kaster jeg metallet i et stort kar med iskaldt vann. Hele verkstedet  fylles med damp mens stålet freser og spraker som en umiddelbar reaksjon på den enorme temperaturforskjellen.

Denne prosessen må jeg gjenta flere ganger. En gang er ikke nok. Noen ganger hender det at stålet ikke tåler den tøffe behandlingen. All varmen, hammerslagene og det iskalde vannet gjør at det sprekker. Og da vet jeg at jeg aldri kommer til å klare  å lage et godt redskap av det. Da kaster jeg stålet på den store skraphaugen som du finner rett på utsiden av verkstedet.

Grovsmeden fortsatte sin forklaring. 

- Jeg vet at Gud utsetter meg for rensende ild og varme. Jeg har akseptert de mange slagene livet tilbyr, og noen ganger føler jeg meg like kald som det vannet som temmer stålet. Jeg håper bare på – og ber bare om en ting. ”Kjære Gud, ikke gi opp før jeg har tatt den form som du ønsker for meg. Gjør hva enn du måtte mene er best for meg – så lenge du måtte mene det er nødvendig. Men  - vær så snill –  kast meg aldri på den store skraphaugen.”

Det kommer til å gå bedre neste gang. Da klarer jeg det..

Med ønske om en god helg!

T