torsdag 6. juli 2017

Fra minneboken : Ikke akkurat Tour de France!


Det sykles igjen, og jeg benytter anledningen til å hente frem et ganske falmet og slitent blogginnlegg fra minneboken. Vi snakker 10.juni 2010 – det året Elgen prøvde på noe han åpenbart ikke kunne klare. Vi snakker fremdeles om det..




 Kjære Venner!

 Jeg tror at Elgen har forsynt seg med et kakestykke som er for stort. Alt for stort. For all del, min røslige venn er glad i mat, og dette handler på ingen måte om at han har pådratt seg en eller annen form for spisevegring.

Dette handler strengt tatt ikke om mat i det hele tatt. Nei, det handler heller om at han har takket ja til noe som han kanskje skulle ha vurdert litt mer grundig før han hoppet på. Noen vil kanskje si at han har blitt bondefanget. Jeg vet ikke om det var bønder involvert, men jeg skjønner at min venn har meldt sin interesse for noe han strengt tatt ikke har forutsetning for å være en del av. Og det er godt mulig at det er noen som har vært ufine nok til å lokke ham ut på den alt for tynne isen.

Fint med teambuilding?

En gang på høsten i fjor, så var det noen på arbeidsplassen hans som tenkte tanken at en real sykkeltur kunne være en fin måte å bygge lagfølelse og sterke bånd på. Teambuilding. Vedkommende som tok initiativet var sikkert velmenende, sikkert en liten spirrevipp på 55 kilo som 6 ganger i uken gjennomfører treningsøkter som ville gjort selveste Petter N forlegen. Den velmenende snakket med sjefen, de ble enige om å kjøpe inn litt treningstøy, legge litt penger i sykler og bidra til deltagelse i et turritt en gang mot sommeren.

Og jeg vet ikke hva min venn tenkte på. Elgen – drøyt 2 meter på sokkelesten med en matchvekt som sikkert er i nærheten av 150 kilo. Det er selvfølgelig mulig at han var bevisstløs i det øyeblikket han sa ja.. Men uansett, i godt over et halvt år har han nå vært klar over at han skal sykle Nordsjørittet sammen med kolleger og dårlige venner på jobben. Sykkelen, med setet regulert opp til maksimal høyde, har stått trygt lagret eller bortgjemt i garasjen mens min venn har varmet opp med mentale øvelser innendørs.

- Hva tenkte du på?

 
Kanskje har han lukket øynene og sett seg selv med skinnende gul ledertrøye, omringet av lojale og hardt arbeidende hjelperyttere. Elgen drømmer kanskje at han for et øyeblikk er Lance Armstrong. De sykler Tour de France – kanskje den umenneskelige og legendariske klatreetappen til Alpe d`Huez. En etappe som går over 173 kilometer før den kulminerer i en nesten 14 kilometer lang stigning. 7.9 graders helning og 21 krappe svinger. Utslitt passerer de mållinjen og myser ut over alpelandsskapet i det lille tettstedet Bourg dÒisanns.

Nordsjørittet er et turritt på drøyt 100 kilometer. Fra Egersund til Sandnes i et landskap som i all hovedsak er sympatisk panneflatt. Ikke akkurat Tour de France. Og godt er det, for min venn er definitivt ikke Lance Armstrong. Lance er drøyt 175 cm høy, en gjennomtrent og råsterk kropp som neppe veier mer enn 70 kilo (i all hovedsak muskler og slikt – selvfølgelig!) Han kjennetegnes ved en vilje som er så sterk at den kan flytte fjell, og han har ettertrykkelig vist at han foretrekker å vinne..

Elgen drømmer. Han er en fin fyr, vi er glad i ham akkurat som han er. Men han er, som allerede påpekt, ingen Lance Armstrong. Og det er enda godt at denne sykkelturen finner sted på Jæren og ikke i de djevelske franske alpene.

Lance har selvfølgelig et stort og profesjonelt støtteapparat. Trenere, leger, massører, lagledere med flere. Elgen har bare oss – pokerlaget fra Høyjord. Og vi er ikke særlig kompetente når det gjelder sykkelløp og slikt. Det er liksom ikke vår greie.

Men vi skjønte tidlig såpass, at det gjelder å ”venne seg til” sykkelopplevelsen i forkant av selv et panneflatt turritt på usle 100 kilometer. Jeg velger bevisst å ikke bruke ordet trening i denne sammenhengen. Dette handler om å overleve, ikke om å vinne eller få en anstendig plassering på resultatlisten. Dette handler om å redusere smertene, om å gjøre det mulig å kunne gå for egen maskin den etterfølgende uken. Så tilvenning er definitivt ordet, ikke trening.

Når så er sagt, så har Elgen valgt å ignorere våre velmente råd i denne sammenhengen. Sykkelen har støvet ned i garasjen, og han har valgt å fokusere ensidig på mental trening i sofaen. Det vil straffe seg.

Løpet er i morgen, og Elgen, spirrevippen og de andre fra bedriftslaget har tenkt å gjennomføre. Og slikt pågangsmot står det respekt av. Jeg sier ikke dermed at det er fornuftig, veloverveid eller lurt. Men jeg respekterer mennesker som møter sin skjebne med åpne øyne, løftet hode og et smil om munnen.

Pokerlaget er sitt ansvar bevisst – vi stiller i egen følgebil, dog uten fargerik fellesbekledning og skjemmende hodepynt . Vi skal cruise rundt i Jær-alpene, oppleve lokale tavernaer og feire resultatene uansett hvordan de blir. Og det er mulig at det kommer til å gjøre litt vondt dagen derpå. Men ikke i beina.

Tenk deg godt om før du sier ja..

Når spirrevippen på jobben din begynner å snakke om sykling, løping og fellesskap, så gir jeg deg følgende kloke råd: Tenk deg godt om før du sier ja til noe som helst.. Det kan komme til å gjøre vondt, skrekkelig vondt!

Og til alle dere spirrevipper som tenker teambuilding og umulige fysiske øvelser; bowling, pizza og øl er et velutprøvd og hyggelig konsept. I all hovedsak smertefritt og lystbetont. Det er kanskje OK en gang i blant det også?

Ønsker deg en smertefri og god helg, med eller uten sykkelhjelm!

T

-->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar