Festivalsommer?

(Kulhet er forgjengelig..)           

Kjære Venner,

Når du får spørsmål om hvilke planer du har for sommerferien, så er det mange svaralternativer som er ganske ryddige og greie. En solid tur utenlands lar seg absolutt høre, Hellas kan være storslagent,  og en uke eller to langs svenskekysten med sånn passe stor båt er helt greit. Rorbuferie med slekta eller en svipptur med Hurtigruta er definitivt godkjent.

Men det er vel ingenting som kan måle seg med det å myse litt overlegent tilbake på spørsmålsstilleren, justere solbrillene, gjøre noen diskret utfall med hendene og bare slå fast at det blir litt festivalliv i sommer. Det parkerer det aller meste. Voldsomt kult! Synes jeg.

Jesus?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes det er så stas med festival og –deltagelse.  Jeg har jo aldri satt mine ben i et slikt storartet type arrangement. Og det er vel heller ikke det at jeg har savnet det nevneverdig. Livet har på en måte gått sin gang allikevel. Men det er nå altså allikevel slik at jeg har den fikse ideen at festival er kult og at det er voldsomt stilig å kunne hevde at man deltar i festivallivet.

Og man leser jo om det i avisen, ser det på TV og hører at yngre venner forteller røverhistorier om både det ene og det andre. Om festivallivet. Så det er kanskje ikke så rart at  jeg – 50 år og festivaljomfru – føler meg litt bergtatt når jeg står ansikt til ansikt med noen som med største selvfølgelighet kan fortelle meg at de helt klart skal dyrke festivallivet denne sommeren.

Men.. Er det litt oppskrytt? Er det virkelig så ufattelig gildt som jeg innbiller meg? Når alt kommer til alt, så er det vel egentlig det jeg lurer på.

Festival kan jo være nær sagt hva som helst. Det kan være gospel i indre Telemark, mat i Lofoten og trekkspillmusikk på et eller annet unevnelig sted. Det finnes noe for enhver smak og  alle tenkelige og mer utenkelige konstellasjoner. Festivaler for dem som liker dikt og finkultur, stevner for dem som er begeistret for kammermusikk, militærparader og festivaler for innlandssamer, folkedansgrupper, satanrockere og pukkelryggede avvikere. Alle får sitt.

Men det er selvfølgelig ikke spesielt kult. Inne i hodet mitt er det de  ”skikkelige” festivalene som får det til å bruse i blodet. Øya, Hove, Norwegian Wood og fjerne minner om den fyllefesten som het Quart-festivalen.  Dette er festivaler som frontes av folk som heter Doffen, Roffern, Tøffern og slikt. Festivaler som aldri har tjent en krone og som tilsynelatende ledes av en gjeng fulle sjøfolk.  Det er klart det er stilig.

Og jeg har skjønt det slik at festivalene er en merkelig kombinasjon av primitivt friluftsliv, musikalsk nytenkning og betenkelig adferd knyttet til heftig alkoholkonsum.

Hvem er det egentlig som deltar på disse festivalene? Og da tenker jeg ikke på baccalaofestivalen på Skrova eller folkedansfesten i Skjåk, men på de akkurat omtalte ”skikkelige” festivalene.

Jeg har jo ikke vært der, men jeg har sett bildene og hørt historiene. De kule historiene. Og for alt det jeg kan forstå, så er de hardbarkede festivaltypene folk i 20-årene. Eller folk som inderlig sterkt skulle ønske at de var i 20-årene. Guttene har masse fjong skjeggvekst og gromme tatoveringer, og jentene kan til forveksling være lik noen av de babes som til vanlig holder til på Paradise Hotel. Jeg fornemmer nevrotisk fnising og flakkende, tomme øyne. Lyset er på, men er det noen hjemme?

Og disse menneskene slår seg ned på gjørmete plasser og fuktige blomsterenger. Her setter de opp sine bitte små telt og lever et festivalliv som er ribbet for absolutt alt som kan minne om normal komfort og sivilisert levestandard. Paradise-babes og skjeggprydede gubber som lever i skjønn harmoni uten å vaske seg eller bry seg om fremtoning og stell på noen som helst måte. Jeg tør ikke engang tenke på de sanitære forholdene. Her er det ingen som skifter verken underbukser eller skjorter. De drikker lunken øl og spiser kald Grandiosa, mens de pønsker ut snedige planer for hvordan de skal finne en eller annen å dele sovepose med til natten.  Det må være litt av en kamp, og på mange måter får det militærtjenesten til å fortone seg som en elegant og skreddersydd affære til sammenligning.

Men jeg tror ikke noe på dem som hevder at festivallivet i all hovedsak handler om flatfyll og hasardiøs sex. Det må være ondsinnet prat. For her er det snakk om mennesker som kommer av kjærlighet til musikken. Og musikken er et kapittel for seg selv. De skikkelige festivalene varter nemlig opp med band som Skallebank, Wolf Gang, Onkel P og tante Grønn. Skikkelige tøffe navn. Kult. Men jeg må innrømme at jeg har ikke hørt om noen av dem før. Jeg er helt blank. Totalt ukul. Men at det må være snakk om voldsom kjærlighet til musikken, det er jeg temmelig sikker på. Folk som er villig til å slite så hardt under så kummerlige forhold, de gjør det for en høyere, god og ganske kul sak. Det er klart de er der for musikken.

Jeg ser ikke bort fra at jeg på det nåværende tidspunkt i dette elendige skriveriet, kan ha ertet på meg en rekke unge og særdeles kule festivalmennesker.  Jeg ber om unnskyldning, og dekker meg bak min egen uforstand og uvitenhet.  Du er for gammel, vil kanskje noen av de überkule si, og jeg er langt fra uenig i det. Men se på oss ”eldre” med milde øyne og overbærenhet… For vi vet jo at om noen få år så vil de tatoverte guttene være glattbarberte mens de stolt kjører rundt i sine Volvo stasjonsvogner, og en stor del av Paradise-bertene er utslitte alenemødre som  inviterer hverandre på Mamma Mia-parties og mimrer om et 80-tall som de aldri opplevde. Kulhet er ganske forgjengelig..

Men det er aldri for sent. Lørdag drar Inger Ann og jeg på konsert. Kongsberg jazzfestival (Jaggu!). Det å kalle det festival, er muligens å ta i noe vel hardt,  og nevneverdig kult er det kanskje ikke. Men faktum er at vi skal på konsert med Melody Gardot.

Melody Gardot

Hun er lett å like, og vi gleder oss stort. Teltliv er selvfølgelig helt uaktuelt, og mest sannsynlig kommer jeg til å spandere på meg en dusj i forkant av konserten. Etterpå også, hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Jeg ser ikke bort fra at det blir både en og to iskalde gin tonics, og kanskje både mat og vin før Melody kjører i gang.  

Det blir innmari chill & digg. Seriøst!

Hvilke planer har du for sommerferien?

T