Jeg innrømmer..

(Mye liv og lite anger!)

Kjære Venner,

For en stund siden la jeg merke til en spesiell dødsannonse i avisen. Nå har jeg på ingen som helst måte kommet dit hen at jeg er blitt spesielt interessert i slikt, men tilfeldighetene ville det sånn at jeg denne dagen registrerte at en gammel mann var død. Navnet husker jeg ikke, og i denne sammenhengen er det heller ikke så viktig. Men han var født i 1919, og ble altså brukbart gammel. Men hva så?

Jo, det som fanget interessen min var den korte tekst eller hilsen som sto i dødsannonsen rett under navn og datoer. Som oftest pleier det å stå noe stillferdig og forsiktig, slik som ”sovnet stille inn ” eller ”reiste hjem til Jesus”. Men den gamle mannen fra 1919 hadde valgt en helt spesiell siste hilsen til livet og verden: ”Jeg innrømmer å ha levet.”

Gjør det nå!

Et sterkt statement – jeg kan simpelthen ikke la være å fundere litt på hva denne mannen hadde fylt livet sitt med. Vedkommende må ha levd mye, må ha utfordret normer og alle spilleregler. Han må ha vært politisk ukorrekt, må ha sagt og gjort mye som ikke var helt A4. Han må ha kjempet, elsket, vunnet og tapt. Og da - så storslagent å få lov til å runde det hele av med en real innrømmelse. Man skal ikke ha så veldig livlig fantasi for å kunne forestille seg en høylydt og robust sjømann, en fargerik og eksentrisk kunstner eller en bereist og eventyrlysten leve-mann. Kanskje var det helt annerledes… Men uansett vitner den siste hilsen om mye liv og lite anger. Det er noe Edith Piaf over det.

”Jeg innrømmer å ha levet.” Det får meg til å tenke.. Carpe diem (-Grip dagen) er vår tids floskel, og vi nevner det i samme åndedrag som karriereplanlegging, tidsklemme og selvrealisering. For de fleste av oss blir hele carpe-greia bare en masse preik. Vi gjør ikke noe med det, men fortsetter heller med å vurdere forslag til pensjonssparing. En pensjonsalder uten løfter av noe slag, en epoke i livet som kanskje inntreffer om 20 eller 30 år. Det er ikke mye carpe diem over det, egentlig. Selv lurer jeg litt på om jeg lever liver hardt nok – griper jeg sjansene og utfordringene, skaper jeg min egen historie og tillater jeg meg selv å kjenne nærmere på alle de inntrykkene som livet har å by på? Antageligvis ikke.

Uansett. Jeg innser jo at jeg ikke forstår grunnen til at vi er her. Livet, liksom. Men det er kanskje ikke nødvendig å forstå det, verken med hjerte eller hode. Det holder om vi bare gjør noe ut av det.

Jeg har lest at det finnes dem som tror at vi i øyeblikket før vi dør får en forståelse av den egentlige meningen med livet. Og i samme øyeblikk blir himmel og helvete til.

Helvete er å se seg tilbake, og innse at man har sløst bort mulighetene. Himmelen er  å kunne konstatere at man muligens har gjort noen feil her og der, men at man tross alt ikke har vært feig og tiltaksløs. Jeg har levd livet mitt og gjort det jeg skulle.

Og da, kjære venner, må det være fantastisk flott å få lov til å hilse verden med innrømmelsen om at man tross alt har levet. Da kan jo alle de andre bare sitte der med de gode pensjonsavtalene og vente på at tiden skal gå sin gang.

 Note to myself:

- Kutte ut all den  gripe dagen-jamringen  – gjøre noe med det. Nå!

Med ønske om en riktig god helg, både med og uten eksistensielle spørsmål!

T