Store hårete kameler!

(Gap opp..)

Kjære Venner,

Kameler er festlige og eksotiske dyr. De har fire ufattelig lange og tynne bein.  De har puter på ryggen, men ikke under armene. Store som forvokste  okser, bare at kamelen har lengre bein, ingen horn, sjarmerende øyevipper, lang hale og to store vorter på ryggen. Vortene kalles pukler, og en kamel har altså to av dem. Hvis du finner en kamel med kun en pukkel, da har du dumpet borti en dromedar. På en måte en slags fjern fetter av kamelen, samme familie men en helt egen greie allikevel.

Kameler er festlige dyr.

Med unntak av noen få loslitte eksemplarer i dyreparken i Kristiansand, så finnes det ikke kameler i Norge. Eller dromedarer, for den saks skyld. De liker seg best der det er sol, god varme og mye sand. Ørken – ikke Norge.

Det er ikke vanlig å tenke på kameler som mat, i hvert fall ikke her i Norge. Men det er mange som må svelge kameler. De må svelges hele, og er enklest å få ned hvis de tas med hårene. Dette ifølge en minneverdig kommentar fra tidligere Høyrepolitiker Jan P Syse, etter  lengre tid som statsminister for en lett sprikende koalisjonsregjering.

Kamel er også god å ha på grøten, da er det bare et finmalt pulver som smaker spennende og litt fremmedlandsk.

Grunnen til min uventede og blomstrende interesse for kameler, er selvfølgelig den happeningen som har funnet sted i Nydalen de siste ukene, såkalt sondering, og som altså  resulterte i et lagbilde der man skal være helt og holdent  avstumpet for ikke å skjønne at det er noen som har spist kamel til middag. Hver dag. Hele uken. Og jeg  ønsker strengt tatt ikke å være nebbete, men jeg får følelsen av at mange må være forberedt på flere kamel-middager i tiden som kommer.

Nå er det jo selvfølgelig ingen som direkte vil innrømme det, neida, alt er tilsynelatende honky dory. Alle har vunnet, alt er vel, og alle har mer eller mindre fått det de drømte om. Ingen har verken sett  noe til-, eller langt mindre spist en kamel. Det er åpenbart skrekkelig tabubelagt det å spise kameler.  Merkelig, egentlig, siden vi i så liten grad har noe med dette fabelaktige dyret å gjøre.  Vi er vel mer eller mindre enige om at vi ikke spiser hunder, eller andre kjæledyr som vi har satt navn på. Men, kameler?

Kamelspisere?

Jeg ser på bildet, og jeg ser kamelspisere! Her er det noen som har måttet svelge en kamel, tenker jeg. En diger og hårete kamel! Og det samtidig som det forventes at man gjør det med et lite smil om munnvikene. For 5 minutter siden var det fagre løftere, prinsipper og forhåpninger , men nå er det  bare å tørke seg godt om munnen og fullstendig ta avstand fra tanken om at man noen gang skulle være villig til å sette tenne i en kamelpukkel eller to. Men noen har  hår i munnen. Kamelhår.

Det å svelge en kamel, er en måte å si at man gjør noe som man egentlig ikke har lyst til å være med på. Av ulike  - og mer eller mindre tungtveiende og gode grunner. Man velger, etter litt lett press, å ombestemme seg.. Og det må jo være lov.

Selv om vi ikke har så mange kameler her oppe i nord, så er skikken med å svelge dem langt fra uvanlig. Veldig vanlig i politikken. Oljeboring i Lofoten, monstermaster i Hardanger, rensing av utslipp fra gasskraftverk. Tenkepauser, regnestykker og lett press før det serveres dampende fersk kamel. De involverte svelger og smiler!

Hvis man er litt surmaget, så kan det være fort gjort å påpeke at det må være snakk om manglende gjennomføringsevne, sviktende idealisme eller en usunn interesse for penger og økonomiske argumenter.

Eller kanskje denne sulten etter kameler  heller er et tegn på at man har evne til å være fleksibel, til å tenke igjennom ting på nytt, til å gjøre kompromisser og tilpasse seg nye rammebetingelser?

Uansett.. Hvem bryr seg egentlig ?  Men det hadde jo vært voldsomt forfriskende om noen sto fram og erklærte at de hadde spist mer kamel enn de strengt tatt orker å tenke på, og at de nå ser fram til magre fiskemiddager og ferdiglasagne fra Toro!

Det hadde vært noe!

Sånn som alt er nå, så må vi ta til oss den enkle kjennsgjerning at det kan bli kamelmangel i landet. Det var jo på en måte greit nok før i tiden, der en og annen fortapt politiker måtte true ned en bit eller to, men nå snakker vi om at alle sammen svelger ned store mengder kamel. Måltid etter måltid. Dette er jo bare ikke bærekraftig – det kan ikke fortsette slik.

Det er muligens et gangbart alternativ å gå over til hest? Hestehandel er jo ikke et totalt fremmed begrep for dem som sysler med politikk, og etter Findus-skandalen  har vi blitt tålig vant til å spise akkurat hest. Her er det muligheter..

Men nå får det være nok. Jeg trekker ut på den knøttlille balkongen for å fortsette mine egne, stadig pågående sonderinger. Og her er det ikke snakk om noen syltynne og vaklevorne samarbeidsavtaler. Kun rødvin.

Ønsker deg en god helg, med eller uten kamel!

T