Hjelp

(Om tiggere, givere og det som knytter dem sammen.)

Kjære Venner,

Fikk dere besøk på søndag? Det var jo den store innsamlings-søndagen, dette året til  Amnesty International.  I over 50 år har Amnesty dokumentert overgrep og grusomheter, stanset tortur og forfølgelser og gitt beskyttelse til modige mennesker som gjør opprør. Amnesty etterforsker, informerer og aksjonerer. Lite ”supperåd” og ganske mye action. De fikk TV-aksjonen for tredje gang, og jeg ser ikke bort fra at det var vel fortjent.

Tung øyesminke. Panda-style..

Bistands- og tiggermarkedet er stort, mangfoldig og til dels uoversiktlig. Vi snakker om røde kors, rosa sløyfer, geiter i Afrika, blader og magasiner som er mer eller mindre vel fundert og sikkert 10 ulike organisasjoner som tilbyr fadderordninger av ulike slag. Det er tiggere med organisasjonsnavn med kryptiske initialer, private og offentlige, norske og svært utenlandske. Det er mange varianter, og det er nok ikke alltid like lett å bestemme seg for hvor man ønsker å bidra.

Men jeg hadde nå – som dere sikkert forstår – bestemt meg for at Amnesty var noe for meg. Derfor var jeg klar for besøk denne søndagen. Jeg ventet, mens NRK insisterte på å kjøre innsamlingsshow ut til folket. De følger den samme malen hvert eneste år. Vi snakker om flere tiår med de samme sangene, studio med direkte underholdning , ”mannen i gata” og Dan Børge-kloninger som programledere. Det er ikke til å holde ut, synes jeg. Men det viser seg at det i gjennomsnitt var godt og vel 1  millioner nordmenn  som fulgte elendigheten til enhver tid. Mer populært og gøy enn ”Gullrekka” på fredag. Synes folk flest. Ikke jeg. Sær jævel..

Jeg var standhaftig i min enslige boikottaksjon av NRK, og jeg ventet på besøk. Men endelig ringte det på døren, det var min tur til å gi. Jeg åpnet opp. Og jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet å se. Jeg synes det er morsomt med en overraskelse en gang i blant, og jeg kan godt like noe som er annerledes, merkelig og rett ut sagt surrealistisk. Men jeg må innrømme at jeg ikke var helt forberedt på det som skulle møte meg denne gangen.

Hun sto i halvmørket i oppgangen. En diger rød dunjakke, fantasifullt lyst hår, blek hud og masse tung og svart sminke rundt øynene. Vi hilste ”Hei!”, og hun fortsatte med sin energiske tyggis-gymnastikk. Jeg fikk en overveldende følelse av å stå ansikt til ansikt med en krysning av Hannah Montana og Britney Spears. Og da tenker jeg på en av de grimmere variantene av sistnevnte. 3 meter bak den tyggegummi-tyggende sto det en myndig og tilkneppet voksen dame. Det var  anstanden, og jeg er ikke sikker på om det var snakk om en forferdelig streng mor eller en  standhaftig medarbeider fra Kriminalomsorgen.

Vi sto der i halvmørket, og det var øredøvende stille etter den korte velkomsthilsningen. Jeg så på henne, og hun stirret på meg med de tungt sminkede. Ikke et ord. Vi sto slik i uendelige 5  eller 10 sekunder, det begynte å bli litt rart. Så, fremdeles uten et ord og med øynene stødig fiksert på meg, strakte hun ut armen og begynte å riste på bøssen. Det var sikkert tenkt til å være en diskret og forsiktig anmodning om å få fram pengene. Hun kunne like gjerne ha slamret med bøssen i veggen foran meg. Uten et ord, mørk som en panda rundt øynene og med munnen full av Hubba Bubba. Den eksentriske søsteren til Hannah og Britney var i ferd med å gå til hundene rett foran meg i halvmørket her på Jarlsø. Uvirkelig. Det er hva det var..

Hva sier man og hva gjør man i slike situasjoner? Det kan umulig skade å vise litt høflig interesse, tenkte jeg. ”Amnesty – hva driver de med?” Og jeg forventet vel strengt tatt ikke noe særlig til  svar.  Men det er alltid morsomt med overraskelser, og  det skulle vise seg at Hannah Montana hadde tenkt å vise seg fra sin aller beste side. Hubba Bubban fikk hvile, og det viste seg at min venninne faktiske var kapabel til å snakke i hele og sammenhengende setninger.  Og det var sånn jeg fikk rede på hva Amnesty gjør og hvor de gjør det. Og da hun endelig sluttet med å riste på bøssen, så jeg min anledning til å dytte nedpå noen sedler og takke henne for innsatsen. Det er så fint når folk overrasker..

Hannah og hennes anstand forsvant opp i trappen. Jeg gikk inn igjen og var i grunnen godt fornøyd med å ha bidratt. Det føles godt å kunne hjelpe.

En liten Zen-historie om det å be om hjelp og om det å hjelpe:

Buddistene er begeistret for kloster-greiene. I klostrene bor det munker. De går i lære. En viktig del av læren til zen-buddistene, er praksisen kjent som takuhatsu – å be om almisser. Det er nødvendig for  klosteret, som nær sagt alltid er avhengig av gaver, almisser og donasjoner, og det er med på å lære munkene ett og annet om ydmykhet. Men denne praksisen har også en helt annen hensikt, nemlig å virke rensende på den landsbyen der munkene bor.

Ja vel. Hvordan henger det sammen?

Jo, ifølge zen-filosofi, så eksisterer det en slags likevekts-tilstand mellom giveren, tiggeren og pengegaven. Den som ber om penger – tigger – gjør det fordi vedkommende har et udekket behov. Den som gir bort penger gjør det fordi han eller hun har et behov for å hjelpe til eller bidra. Pengene – almissen eller gaven – bidrar til å knytte sammen disse to ulike behovene. Og på denne måten renses atmosfæren i landsbyen. Alle får anledning til å gjøre noe som de virkelig har behov for.

Er ikke det en fin tanke? Jeg synes det, men må allikevel innrømme at det ikke var det første jeg tenkte på da Hannah Montana ristet på bøssen der i trappeoppgangen. Men nå er det likevekt og lutter glede, over alt.

Jeg ønsker deg en god helg!

T