Vaya con Dios

(En vakker hilsen…)

Kjære Venner,

Jenny er vaskedame på det treningssenteret der jeg lærer meg å gå igjen. Hun er liten, rynkete og mørk. Jenny kommer fra Filippinene. Hun smiler mye selv om hele hennes framtoning bærer preg av at livet hennes definitivt ikke bare er en dans på roser.

Tilfeldighetene vil det slik at vi treffes noen kvelder hver måned. Jeg trener på kveldstid sammen med min fysioterapeut, og etter endt økt blir jeg belønnet med kaffe og 5 minutter pause. Det er ofte da Jenny kommer på jobb, og hun takker smilende ja til en kaffekopp før arbeidet starter. Jenny snakker spansk. Det gjør ikke jeg, rent bortsett fra at jeg i godt lag kan bestille mer rødvin eller be om regningen på en sivilisert måte (ferie-på-Kanariøyene-spansk!).

Dermed preges ikke våre kaffepauser av særlig mye småprat og utsvevende diskusjoner. Det blir mest vennlige smil og forsiktige øyne. Jenny heter forresten ikke Jenny. Det er hennes norske navn, det filippinske navnet hennes er så komplisert og vanskelig at nordmenn flest ikke makter å huske eller uttale det tilnærmelsesvis riktig.

Når kaffen er drukket opp, så er det på tide å dra hjem. Jeg reiser meg og går sakte mot døren. – Ha det bra! til Jenny, og hun svarer alltid forsiktig – Vaya con Dios.

Direkte oversatt betyr det noe slikt som – Gå med Gud. Jeg synes det er en fantastisk vakker hilsen, ikke fordi jeg er et troende og religiøst menneske, men fordi det oppleves som litt rørende at noen ønsker noe så inderlig fint for en. Intellektuelt sett forstår jeg at det er en talemåte – et uttrykk – som er kulturelt betinget. Men allikevel… 

Kanskje det  akkurat er ønsket om det å gå som rører ved meg? Det er jo noe jeg stadig jobber med.

Denne lille historien er en bagatell fra dagliglivet. Den har ingen tilsiktet dypere mening eller moral. Jeg benytter allikevel anledningen til å dele den med dere. Sammen med et ønske - kanskje ikke så poetisk og vakkert – om en riktig god sommerhelg!

T