Kjære venner,
Det var aldri helt åpenbart at vi skulle finne hverandre. Noen vennskap lar seg vanskelig forklare ut fra tingenes tilsynelatende tilstand. Men allikevel er det noen ganger slik at livet formelig insisterer på at det er sånn det må være. Jeg både undrer og gleder meg over det.
Tønsberg Handelsgymnasium – Handelsskolen – skolestart 1982. Jeg var 16 og nyinnflyttet fra vestlandet. Kjente ikke et eneste menneske i klasserommet, og tok dette med skolestart voldsomt på alvor. Hvit skjorte, slips og en rank holdning som helt definitivt må ha send ut klare signaler om at jeg var usedvanlig rastløs og klar der nede i startgropen.
Billedlig sett hadde jeg et imponerende stort og blankpolert rødt eple på pulten, jeg var proppfull av både gode spørsmål og brukbare svar, og mine intensjoner var å gi full gass fra aller første øyeblikk.
Pulten bak meg var ledig, og han opprettet base der. Han satt seg ikke bare ned på stolen som oss andre. Det ville være direkte misvisende å skape det bildet i hodet på dere. Morten var på alle måter en ruvende skikkelse. Allerede da. Omtrent 2 meter høy og med en BMI som bar bud om at den karen ikke flørtet unødvendig med trendy påfunn som jogging og trimstudio. Uryddig hårpryd og et antrekk som var kronet med en sliten olajakke med ACDC formelig tatovert over hele ryggtavlen.
Neida, han satt seg ikke bare ned, som alle oss andre. Han formelig skrudde den enorme kroppen sin ned på stolen, i en slik positur at han nærmest ble liggende også under pulten min. Regnskapslærer Kaldager, med grå lagerfrakk og store strikker rundt bøkene, ga da også klar beskjed “Rett deg opp! Du ser ut som en plastpose i Guds natur.”
Elgen og jeg var ikke akkurat like som to draper vann. Ikke da heller. Men livet har som sagt insistert på at vi ikke skal være fremmede, og dette selv om våre veivalg har tatt oss med på til dels ganske forskjellige og krevende utflukter. Nå har vi, sånn rent statistisk sett, kommet omtrent halvveis i dette spennende realityshowet. Vi har gått på en smell eller to, og er kanskje ikke så blankpolerte lenger, noe vi antagelig heller aldri var.
Men jeg setter fremdeles stor pris på Morten. Elgen. Det er en egen letthet over det å være sammen med ham. Det er som å ha en gigantisk storebror, en som man ikke nødvendigvis trenger å si så mye til, men som man allikevel trives i selskap med.
Jeg opplever at jeg stadig setter større pris på det oppriktige, det enkle og ujålete. Det er fint at ting bare er som de er noen ganger. Må alt være så perfekt og flott bestandig?
La meg få dele en liten spansk historie med dere..
Jomfru Maria , med det lille Jesusbarnet i armene sine, steg ned til jorden for å besøke et kloster. Munkene gledet seg, og de stilte opp på en lang rekke for å hilse Jomfruen og vise sin respekt. En av munkene deklarerte latinsk poesi, en annen viste frem vakre håndlagede illustrasjoner, og en fortalte historier om glemte helgener. På enden av rekken sto det en forsiktig og ydmyk munk som aldri hadde fått muligheten til å lære av de vise menn av hans tid. Hans foreldre var enkle og vanlige mennesker som jobbet på et omreisende sirkus.
Da det ble hans tur, ønsket munkene å avslutte møtet med Jomfruen. De var redd for at den forsiktige munken ville ødelegge det flotte inntrykket som de hadde bygget opp. Men også han ønsket å vise sin kjærlighet og respekt for Jomfruen. Brydd, tydelig preget av mistroen fra sine brødre, tok han fram noen appelsiner fra lommene og begynte å kaste dem opp i lufta – sjonglerte med dem akkurat som hans foreldre hadde lært ham på sirkuset.
Det var først da det lille Jesus-barnet smilte og klappet i hendene. Og det var kun mot den ydmyke og enkle munken at Jomfru Maria strakte ut sine armer og lot ham få lov til å holde barnet en liten stund.
Jeg har ikke peiling på hva denne historien egentlig betyr, men jeg liker bildet, og tror at det forteller oss noe om det å være tro mot oss selv.
Venner kommer i mange former, utgaver og versjoner. Noen er som skjøre ballerinaer helt uten behov for å ytre seg, mens andre er som påfugler der de nyter seg selv i fulle drag. Og noen ganske få er som Elgen, en gigantisk storebror med uryddig kroppsholdning og tvilsom olajakke. Uansett, det gjelder å sette pris på dem. Sette pris på dem akkurat som de er.
Men nå skal jeg øve meg på å sjonglere med appelsiner – ønsker deg en god helg!
T
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar