Drepende kjedelig

(Keiserens nye klær?)


Kjære Venner,


Den siste uken har et nytt begrep fått sin plass i mediabildet – slow TV. Jo da, det er den fantastiske Hurtigruta-føljetongen det er snakk om. Minutt for minutt har vi kunnet skvulpe oss fram mot nye havner, fiskevær og fantastiske fjorder. Opprømte turister og mer lokale skikkelser i skjønn forening. Alt sammen voldsomt kledelig pakket inn i Grieg og Jan Garbarek og med en regi og iscenesettelse som mest av alt får en til å tenke på gode gamle filmavisen.

Storartet. Og folk er fra seg av begeistring. I snitt har det vært noe slikt som 160.000 mennesker som til enhver tid har fulgt det ulidelig spennende dramaet fra minutt til minutt. Det toppet seg en sen nattetime med over 600.000 nysgjerrige som kunne konstatere at Hurtigruta atter en gang hadde klart å finne fram til Trollfjorden. Vendingen der inne er ganske spektakulær (der har jeg faktisk vært – live!!), og med hjelp av litt Garbarek, så blir det jo minneverdig. Som sagt, folk er ganske begeistret, og jeg skjønner det slik at man av nasjonalromantiske grunner nærmest er forpliktet til å skamrose ideen, programmet og naturen.



Jeg er ikke helt sikker, lurer litt på om ikke dette er litt "keiserens nye klær"-aktig. Nå må jeg jo, for ordens skyld, presisere at jeg ikke har presset meg selv til å se så veldig mye av dette eposet. Det ble med en liten kveldsstund der jeg ved et uhell kom til å zappe innom NRK2. Jeg ble værende en liten stund, og fikk se mye hav, ganske mange måker og innseilingen til det jeg mener å huske var Rørvik. Dette skal jeg ikke si at jeg er helt sikker på, for allerede nå hadde vitaliteten og livsgnisten begynt å ebbe ut av meg. Fengende var det ikke.

Kapteinen på nordgående (eller var det sydgående?) Hurtigrute la rutinert til mens han diskuterte vind og vær med skikkelig god norlandsdialekt. Jeg fikk i alle fall en spontan ”rorbu-følelse”.. På havna i Rørvik var det liv og leven. Og fantastisk mye folk! Dette overrasket meg litt. Det har jo vært en ganske konstant jamring om den pågående fraflyttingen det siste tiåret, og slik sett var det ganske imponerende at hundrevis av mennesker ikke hadde noe annet å foreta seg, enn å henge i havna på Rørvik og vente på nordgående (eller sydgående?) Hurtigrute. Det var så mange der, at jeg mistenker NRK for å ha hentet inn folk fra naboøyer og andre fraflyttede (!) fiskevær. Kanskje det var statister ? Til tross for min sterkt tiltagende kjedsommelighet maktet jeg å legge merke til at det var festlig korpsmusikk på havna i Rørvik og at det faktisk var 2 store Mikke Mus-figurer som ravet rundt i havneområdet. Disney møter Oluf .. Fantastisk! De hadde helt åpenbart anstrengt seg litt for å gjøre inntrykk der oppe i Rørvik. Eller hvor det nå enn var. Er det alltid slik når Hurtigruta feier igjenom fiskeværet, undret jeg.

NRK fulgte nå opp med et heller merkelig intervju. En reporter – jeg tror i alle fall at det var det han var, til tross for at han på ingen måte virket verdensvant eller skarpskodd – intervjuet kapteinen på nordgående (eller sydgående?) Hurtigrute, og de inviterte inn havnefogden i Rørvik til å delta i denne tunge meningsutvekslingen. Begge de nevnte herremenn var utkledd i staselige admiralsuniformer. De hadde mandig skjeggvekst og snakket upåklagelig nordnorsk-dialekt. ”Rorbu-følelsen” kom til meg igjen, jeg duppet nok av litt, men fikk allikevel med meg at reporteren briljerte med ”god dag-mann-økseskaft-spørsmål” for viderekomne. ”Er Hurtigruta viktig for Nord-Norge og kulturen her oppe?” Jeg sovnet av før jeg fikk med meg svaret.

Hadde jeg maktet å holde meg våken, så ville jeg kanskje fått med meg mer hav, flere måker og utallige andre (fraflyttede?) fiskevær. Jeg ville fått med meg enda mer Jan Garbarek, noen trudelutter av Grieg, et frieri eller to og en bråte med velfødde og kamerabehengte turister .

Og nå i ettertid har jeg skjønt det slik at det er mange som er voldsomt begeistret over det de har sett. Jeg er jo selvfølgelig svært glad på deres vegne, men jeg deler ikke deres entusiasme. Helt ærlig – dette var drepende kjedelig! Det var som å studere maling tørke på veggen.. Og jeg er en rimelig tålmodig og sindig mann. Det hjelper ikke engang at Petter Stordalen hausser seg opp og med fistelstemme erklærer at det er dette vi skal leve av i fremtiden (korpsmusikkk i Rørvik?). Jojo, tenker jeg. Det er jo typisk norsk å anta at vi er det eneste landet i hele verden som har naturopplevelser å by på. Resten av verden er jo mer som en asfaltert parkeringsplass å regne. Eller? Tror vel at vi satser på de olje-greiene litt til.

Det hjelper heller ikke at medie-eksperter hevder at slow TV er det nye og ”hotte”. Men jeg må innrømme at dette åpner opp for en rekke interessante programideer. Hva med ”6 måneder i sykehuskø – minutt for minutt” eller ”Følg Glomma- helt til det er slutt”? For øvrig er det helt sikkert mulig å tvære ytterligere ut kjente travere som lokale Melodi Grand Prix-finaler, rapport fra 17.mai toget i Volda eller detaljerte beskrivelser av hva som foregår i løpet av 5-mila på ski. Her snakker vi time på time med skikkelig slow tv. Det kommer til å bli drepende kjedelig. Det også.

Med ønske om en god helg, gjerne med sterke naturopplevelser og mye spenning.

T