Brød og sirkus

(Hvor mye er egentlig en brukbar gladiator verdt?)


Kjære Venner,


Den romerske poeten Juvenal (ca år 100) gjorde narr av den tids statsmakt ved å hevde at folket ble styrt gjennom å gi dem brød og sirkus. Og det var jo i og for seg greit, for det var nemlig det folket ville ha. Brød og sirkus.

Og akkurat dette vet jeg faktisk litt om. Etter å ha studert det bloddryppende og erotisk dampende eposet ”Spartacus” på mannekanalen MAX. Jada, det er slikt vi menn må igjennom, mens dere kvinner kan kose dere med mora til Ari Behn og andre tøysedamer som prater om sine nevrotiske utenomjordiske opplevelser på jentekanalen FEM. Vi har alle vårt..

Men nå skal ikke jeg spore av, men heller prøve å holde den bloddryppende røde tråden tilbake til romertiden og folkets hunger etter brød og sirkus. Sirkus, underholdning og gøy den gangen var synonymt med tøylesløs og grotesk vold. Dette fikk man servert på egne arenaer der gladiatorer moret folket med å lemleste hverandre hinsides all verdens elendige fantasier. Og folket jublet, mens politikerene og lederne svarte med å kaste brød på dem. Alle, selvfølgelig med unntak av de tapende gladiatorene, var happy – de hadde fått mat og underholdning. Brød og sirkus. Det er det folk vil ha..

Og alt dette har jeg lært av å se på MAX. Hva har du fått ut av kveldene med mora til Ari?

Jeg tror fremdeles at det er brød og sirkus som gjelder, at det er det folk flest vil ha. Og folk flest, det er deg og meg og alle de vi kjenner. Men akkurat nå om dagen – rett etter en lang og deilig jul – så er det vel kanskje slik at de aller fleste av oss er litt dorske og matleie. Vi er julefeite og skikkelig stappet, og det skal godt gjøres å finne noen som er særlig opptatt av brødmat og slikt. Men sirkus fenger fortsatt, og vi elsker vår tids gladiatorer. Vi får ikke nok av realitystjerner som er villige til å gjøre hva som helst mot hverandre for ikke å få tommelen ned i øyrådet eller i folkets telefonavstemming. Og vi dyrker våre idrettshelter og alle historiene omkring dem.

Men der verden var ganske enkel og rett fram for de gamle romerne – de dro rett og slett på plyndringsferd til sine naboer, og fylte opp sine colosseumer med slaver som måtte melde seg ”frivillig” til den lite tiltalende gladiator-jobben – så er det litt mer komplisert i dag. Det skulle jo tatt seg ut om vi først røvet noen slitne svensker, og deretter tvang dem til å gå berserk på hverandre i Oslo Spektrum.

Så, hvor mye er egentlig en brukbar gladiator verdt? Det er det vi lurer på.

Og i denne sammenhengen tror jeg at vi skal se bort fra realitystjernene. Jeg mener, det er tross alt ufattelig enkelt å få tak i voldsomt villige og relativt dumme potensielle stjerner. Før du rekker å uttale ordene TV og KJENDIS, så vil du ha en kø av frivillige helt blottet for integritet, normale sosiale ferdigheter og brukbar god folkeskikk. Det sier seg selv at slike gladiatorer ikke har særlig høy verdi. Tilbud og etterspørsel.

Stjernene blant vår tids gladiatorer er idrettskjendisene. Men hvor mye er de egentlig verdt?

Spørsmålet ble aktualisert da Heidi Løke forrige uke prøvde å selge sine tjenester til Larvik Håndballklubb. Hun er europamester, norgesmester og sikkert litt til, og selv en tosk som jeg skjønner at hun er voldsomt flink til å kaste ball. Hun mente selv å være verdt litt over millionen i året som Larviks gladiator. Ledelsen i klubben – som sikkert vet ett og annet om brød og sirkus-konseptet – brukte kulerammen flittig før de sa ”takk, men nei takk!” Jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært en klok avgjørelse . Både for Larvik og norsk håndball. Ungarn fikk en ny slåsskjempe.

Men hva er slike gladiatorer egentlig verdt? Jeg har helt sluttet med å bli overrasket hver gang jeg hører om en eller annen kvisete tenåring fra en ukurant kystkommune som har et greit talent for fotball, og som fort ender opp med å bli betalt flere hundre tusen kroner i måneden. For å sparke ball! Det overrasker meg ikke lenger, for jeg makter til en viss grad å se underholdningselementet i det hele. Gladiator-effekten. Men jeg ble ganske forundret da jeg fant ut at den lokale 3.divisjonsklubben faktisk betaler de gutta som spiller på laget. Her snakker vi om en klubb som spiller kamper ingen gidder å se på. Sånne gladiatorer kan neppe være særlig mye verdt?

Men hva synes gladiatorene selv? Glamorøse, norske toppidrettsutøvere er ingen utbredt rase. Det er dog interessant å registrere at deres egne tillitsmenn faktisk går rundt og bekymrer seg for alle de pensjonspoengene disse utøverene går glipp av. Når yndige hekkeløpere med navn som det nær sagt er umulig å uttale, får det til å høres ut som om de ofrer livet for fedrelandet, så synes jeg at det hele blir litt merkelig. Hun kan vel slutte med hekkeløp, få seg litt utdannelse og kanskje en jobb? Da blir det pensjonspoeng, ser du. Eller så kan vi innføre statslønn. En ordning som sikrer disse stakkarene med stipend fra Olympiatoppen en inntekt som rettferdiggjør pensjonspoeng. Det var faktisk en orienteringsløper (!!) som fikk seg til å si dette høyt på TV, i beste sendetid. Og det ville jo unektelig være ganske fantastisk om vi kunne ha folk løpende omkring i skogen – lønnet av staten! Disse gladiatorene er i ferd med å miste grepet – de skjønner ikke lenger sin rolle og ser ikke sin misjon. Det var enklere for romerne..

Min yndlingsgladiator er Petter N. Han er den største, raskeste og sterkeste. Og han skjønner seg på godt sirkus. Han vet at skigåing i seg selv kan være dørgende kjedelig, men sørger for å holde legenden om seg selv levende. Han vinner alt noen ganger og skuffer oss av og til, fornærmer alle de opphøyde , lar folk vente når medaljer skal deles ut og sjangler fra side til side som en full mann på oppløpet i selveste Tour de Ski. Han leverer sirkus som det er verdt å følge med på. Tommelen opp for Petter.

Brød og sirkus, anyone?

God helg!

T