Prøvelser

(Om det å holde ut.)


Kjære Venner,


Det er ikke alltid like lett å være menneske.. I perioder av livet jobber man – sliter – uten å se noen umiddelbar mening med det hele. Det hele arter seg som en stor øvelse i det å holde ut.

Selv synes jeg at det er motiverende å lese om mennesker som har en overbevisning. Det er ikke så nøye hvor denne har sitt fundament. Troen på en høyere makt – en eller annen form for Gud – fungerer bra for noen. Andre har tiltro til seg selv, skjebnen eller rett og slett alt det gode de ser i andre mennesker. Alt dette funker også!

Historien om grovsmeden, en smed som manuelt lager større deler til maskiner, redskap og liknende, som valgte å forlate sitt yrke og bruke all sin tid på å dyrke sin Gud.

I flere år jobbet han hardt og dedikert – veldedige tiltak, hjelp til trengende og forkynnelse. Men til tross for all denne helhjertede innsatsen, så gikk det ikke særlig bra med denne grovsmeden. Det virket heller som om problemer og elendighet av forskjellig slag var i ferd med å begrave ham..

En god venn påpekte det merkelige i at grovsmedens beslutning om å følge sin tro, hadde ført til en så dramatisk forverring av hans livssituasjon. Det var ikke noe i livet hans som hadde forbedret seg.

Grovsmeden svarte ikke med en gang. Men han ønsket å tilby vennen en slags forklaring – tenkte seg om – og fortalte..

Stål kom til mitt verksted, og det var min jobb å lage deler og redskaper av det. Vet du hvordan det gjøres? Først varmer jeg opp metallet, helt til det er rødglødende og nesten blir hvitt av varme. Så tar jeg min tyngste hammer – slår nådeløst på jernet – det hardeste jeg kan. Jeg holder på helt til metallet tar den form som jeg trenger.

Så kaster jeg metallet i et stort kar med iskaldt vann. Hele verkstedet fylles med damp mens stålet freser og spraker som en umiddelbar reaksjon på den enorme temperaturforskjellen.

Denne prosessen må jeg gjenta flere ganger. En gang er ikke nok. Noen ganger hender det at stålet ikke tåler den tøffe behandlingen. All varmen, hammerslagene og det iskalde vannet gjør at det sprekker. Og da vet jeg at jeg aldri kommer til å klare å lage et godt redskap av det. Da kaster jeg stålet på den store skraphaugen som du finner rett på utsiden av verkstedet.

Grovsmeden fortsatte sin forklaring. Jeg vet at Gud utsetter meg for rensende ild og varme. Jeg har akseptert de mange slagene livet tilbyr, og noen ganger føler jeg meg like kald som det vannet som temmer stålet. Jeg håper bare på – og ber bare om en ting. ”Kjære Gud, ikke gi opp før jeg har tatt den form som du ønsker for meg. Gjør hva enn du måtte mene er best for meg – så lenge du måtte mene det er nødvendig. Men - vær så snill – kast meg aldri på den store skraphaugen.”

Med ønske om en god helg!

T